Fjernsyn og gangsyn

Eksponering i mediene bidrar i liten grad til å etablere nødvendige og hensiktsmessige rammer rundt barns utvikling, mener seniorrådgiver Erik Nordgreen.

Debattinnlegget ble publisert i Bergens Tidende den 8. september og er skrevet av Erik Nordgreen som er seniorrådgiver ved Lillegården kompetansesenter.


Fra dokumentaren "Lærerne" på NRK. Foto: NRK

BARN I UTFORDRENDE livssituasjoner er i de senere år blitt presentert og eksponert i flere dokumentarprogrammer på TV. «Nannyhjelpen» og «I de beste familier» er eksempler på slike program. Her har foreldres oppdragelse av barn med utfordrende atferd stått i sentrum.

NRK har nå startet programserien «Lærerne». TV-Norge skal vise dokumentaren «Blanke Ark». Begge program har det til felles at barn vises frem i situasjoner de ikke mestrer godt. En må anta at flere sekvenser er skåret bort for å verne om barnas integritet. Foreldre og læreres samtykke forutsettes. Jeg vil også tro at fagpersonell har vært konsultert for å vurdere hva som skal kunne vises på TV.
 

FREMDELES REISER beslutningen om å sende disse programmene noen prinsipielle etiske og faglige problemstillinger. Utgangspunktet for mine refleksjoner er at dette er dokumentarprogrammer og ikke konstruert fiksjon. Samtidig er fremstillingen redigert. Det innebærer at virkeligheten fortegnes og selekterte sider ved barnas atferd aksentueres. Barnas foresatte, andre fagpersoner og produksjonsansvarlige går god for at barna ikke forulempes ved at disse programmene vises.

Disse har et betydelig ansvar ved å utsette barn for et fokus som en skal kunne anta barna vil være komfortabel med både nå, og senere, når de i voksen alder ser tilbake på hva de har vært gjennom. Her bidrar flere risikofaktorer til å redusere forutsigbarheten.
 

I BARNAS LOKALMILJØ vil venner, venners foreldre og naboer kunne bevitne hvordan disse barna opptrer i situasjoner de opplever som frustrerende og ikke alltid takler på hensiktsmessig vis. Hvordan barna da blir omtalt rundt de ulike middagsbord og i andre sosiale sammenhenger vil påvirke måten de blir behandlet på av ulike mennesker i sitt nettverk. Her fraskriver en seg delvis kontrollen over sentrale betingelser i barnas oppvekstmiljø.

Barnas egne opplevelser av denne eksponeringen vil en bare kunne få begrenset innsikt i. Det betyr at deres eventuelle utsagn om at dette er greit ikke trenger å speile deres dypere opplevelse av deltakelsen i programmet. Barn er ofte utstrakt lojale, og reserverer seg noen ganger mot å utfordre voksne de stoler på, av frykt for å såre dem. 

 
FLERE ÅRS ERFARING fra familieterapi og samarbeid med ulike skoler har vist meg at barn trenger å få sine opplevelser både forstått og bekreftet. Trygge og forutsigbare rammer er en forutsetning for å lykkes med dette arbeidet. Paulo Freire er i sin bok «De undertryktes pedagogikk» klar på at mennesker må være genuint engasjert fra start i sin personlige utvikling. Han advarer mot å påføre mennesker løsninger de ikke selv har et eierforhold til. Eksponering i mediene bidrar i liten grad til å etablere nødvendige og hensiktsmessige rammer rundt barns utvikling.

Samtidig vil trygge voksne omsorgspersoner i stor grad kunne ivareta barna på en god måte. Barn trenger ikke bli skadelidende som følge av å ha deltatt i et slikt program. Sannsynligheten for at barna vil takle dette greit i ettertid er til stede. Men jeg tenker voksne her løper en i overkant stor risiko på barns vegne.


Relaterte saker på barnevakten.no:
– Barn krenkes på tv (13.10.2009)

(13.10.2009)

Utskriftsversjon