Victoria

Alle som har lest Knut Hamsuns roman «Victoria» vet at den har alt en god kjærlighetsroman skal ha, bortsett fra en lykkelig slutt. Men så er jo ikke norske forfattere fra 1800-tallet kjent for å skrive romaner med lykkelig slutt.

Victoria er fortellingen om møllersønnen Johannes Møller som elsker rikmannsdatteren Victoria. Men han kan ikke få henne, for hun er lovet bort til den velstående gutten Otto. Er kjærligheten sterk nok til å overvinne sosiale skiller og familiens ære? Det er historiens premiss.

Å gjøre film av litteratur er alltid utfordrende. Litteraturens særegenhet er at leseren kan befinne seg i karakterenes tanker. I filmen må tankene vises gjennom handling. Det har regissør Torun Lian (Himmelfall, Bare skyer beveger stjernene) løst på den måten at Johannes, som er forfatter, leser tekstene for vennene sine. På dette punktet gir filmen historien en ekstra dimensjon. Hovedpersonens liv blir litt lystigere, han har tross alt venner og et sosialt lag. Det har han ikke på samme måte i boken. Her går han mer for seg selv, i egne tanker, i poetens lukkede verden.

Det er tydelig at filmen i størst mulig grad forsøker å være tro mot boken. Noen unntak er gjort, blant annet at Johannes drikker seg full, at han tilbringer en del tid med venner og at han ikke får vite at den gamle skolelæreren finner sin kjærlighet til slutt. Det siste punktet er kanskje det viktigste unntaket. Det er nemlig ingen tvil om at skolelæreren, som Johannes blir plassert ved siden av under forlovelsesfesten til Vitoria og Otto, er en slags illustrasjon på Johannes sin egen skjebne, en forfatter som aldri får den han elsker. I boken får vi vite at skolelæreren har funnet kjærligheten, det får vi ikke vite i filmen.

Victoria og Johannes er begge forsagte. De lykkes aldri helt å si at de elsker hverandre. Og når de endelig lykkes er det andre omstendigheter som står i veien. Det som driver historien fremover er nettopp dette, de klarer ikke å handle på kjærligheten, og betale prisen kjærligheten krever. «Victoria» er en historie om alt som ikke blir sagt, og om hvor ille det kan gå med oss når vi ikke snakker. Men mest av alt når vi ikke handler på kjærligheten, viser den, uansett hva det koster.

Hvem skulle få rollen som en litteraturhistoriens mest kjente figurer? Jo, et forholdsvis uskrevet blad ved navn Iben Marie Akerlie (24). Den ferdige filmen viser at castingfolkene har gjort det rette. Valget av Akerlie er særdeles godt. Godt fordi hun er et blankt ark, uten assosiasjoner. Hun spiller dessuten troverdig, hun er svært sjarmerende og vakker, samtidig som hun er alminnelig. Hun lykkes bra med å vise de motstridende følelsene mellom kjærlighetens rus og skuffelsens sorg. Alt tyder på at vi kommer til å få se mye av Akerlie i fremtiden. Også Jakob Oftebro som Johannes Møller, og Bill Skarsgård, som Otto, er gode valg. At Skarsgård snakker svensk er ikke negativt for historien. Språket forsterker derimot effekten av inntrengeren som tar Victoria bort fra landsgutten.

Det er ikke så ofte filmmusikk er tema i anmeldelser, men i denne filmen er det verdt å nevne. Filmmusikkens tema skaper den ramme av melankoli som historien fortjener. Man er varsom i bruk av musikk og det føles aldri som om lyden står i veien. Kameraføringen irriterer meg noen ganger fordi den blir for kaotisk. Denne filmen kunne med fordel kjørt langt flere store bilder og en saktere klippetakt i noen av scenene. Mot slutten da Johannes leser brevet fra Victoria synes jeg derimot at både lyd og bilder gjør en svært god jobb sammen og tar med de delene av brevet som er nødvendig for filmen.

«Victoria» er en av de store, norske filmene i år og presenterer for oss en historie som har levd i over 100 år. Hvilke muligheter filmen har for å gjøre det bra internasjonalt er for tidlig å si noe om, men jeg hadde kanskje håpet at regissøren ville våget å gjøre filmen enda litt mer Hollywood-vennlig. Det handler naturligvis om penger, men også om hva man velger å utelate og legge til.

Egnethet

Fra ungdomsskolen egner filmen seg bra. Filmen anbefales for skoleklasser, både fordi den gir et innblikk i klasseskiller og som en myk inngang til Knut Hamsun sitt forfatterskap.

Konklusjon

Filmen er forholdsvis tro mot boken, og Hamsun ville etter alt å dømme vært stolt om han hadde sett den. En god, norsk film som er verdt og se. Stort pluss for Iben Marie Akerlie i rollen som «Victoria».

Medietilsynets begrunnelse av aldersgrensen:

Et fatalt vådeskudd kan virke urovekkende på de yngste. Filmen får derfor 11-årsgrense.

Filmtrailer:

Hvordan vurderer Barnevakten filmer?

Les våre kriterer for filmanmeldelser