Ultra Street Fighter II: The Final Challengers

I omtrent tretti år har Street Fighter eksistert på markedet. Riktignok som spillmaskiner på det lokale kjøpesenteret i starten, før spillet inntok hjemmekonsollen og tv-stuer til gutter og jenter over hele verden. Siden da har konseptet utviklet seg til mangfoldige spill og til og med inn i filmens verden.

Men hva er egentlig greia med slåssespill? I bunn og grunn handler det om å sette to motstandere mot hverandre, som må slå fra og beskytte seg før helsenivået går tomt. I Street Fighter må man mestre et hav av tastekombinasjoner som utløser spesialtriks. Å kjempe mot hverandre på den digitale fronten bærer preg av konkurranse og kan være både frustrerende og morsomt, avhengig av om man er i vinner- eller taperrekken.

Street Fighter 2 benytter seg av teknologien i Switch-konsollen for det den er verdt. Blant annet kan man ta av sidekontrollene og slå fysisk med dem som knyttenever i et førstepersonspill der man kjemper mot «The Shadaloo army». Dessverre er dette ensformig og repeterende underholdning, og det er vanskelig å skille mellom kampbevegelsene, så de fleste vil nok heller foretrekke kjernen i spillet med det klassiske kampsystemet.

Man kan kjempe mot venner på samme skjerm, eller i et samarbeidsmodus mot en felles motstander. Man kan også spille på nett eller mot datastyrte motstandere. Med Switch-konsollen er det hendig å ta med enheten hvor som helst man er, slå den opp på et bord, og dra frem de to kontrollene for å utfordre en venn. Og det er nok slik Street Fighter helst skal spilles – ilag med bekjente med høyt konkurranseinstinkt.

Nevnte «buddy mode», hvor man kjemper på lag med en venn, er en artig vri som krever samarbeid og kommunikasjon.

Kjente fjes er å se med 23 utfordrere fra verdens fire hjørner som møtes i ringen. Her er det alt fra erketypiske soldater som Guile fra USA til hovedrolleinnehaveren selv, Ruy fra Japan. Både damer og menn er å finne i karaktergalleriet, og alle med en stereotypisk vri på eget hjemland. Hver karakter har sin egen guide for spesialangrep, og dette vil kreve tid og tålmodighet for å mestre. Evil Ruy og Violent Ken er to nye navn på listen.

Bakgrunnene er også sjarmerende med liv og røre. Disse gjenspeiler karakterenes hjemland, og inneholder animerte hendelser med alt fra trafikk og  heiende tilskuere, til bevegelige maskiner og byggverk. Dette er vakkert tegnet med fargerike og detaljerte bilder. Alt av omriss og figurer har myke, pene linjer, og utnytter HD-bildet godt.

Grafikken er fortsatt like søt og retroinspirert, og man kan bytte mellom «HD» og klassisk grafikk etter eget ønske. Lydeffektene er i samme gate, og dette bringer øyeblikkelig følelsen av nostalgi for de som tilbrakte tid i arkadehallen i sin oppvekst. Musikken kommer også i ny og klassisk stil.

Det lille ekstra er også med på å utvide opplevelsen. Man kan for eksempel endre fargene på karakterenes drakter, og i galleriet kan man høre på musikken fra spillet og bla gjennom hundrevis av vakre tegninger fra spillseriens historie. Ikke banebrytende innslag, men det er det lille ekstra som viser at utviklerne har lagt inn engasjement i utviklingen av spillet.

Egnethet

Street Fighter 2 har fått PEGI angitt til tolv år og oppleves som et lysere og mildere alternativ til mange andre slåssespill på markedet.

Til tross for at hele spillet baserer seg på utøvelse av vold, er dette i en tydelig fiksjonell setting, og uten sterke innslag av blod og gørr. Karakterene kjemper med en blanding av overnaturlige og ordinære krefter.

Grafikken bærer dessuten preg av å følge en klassiker, og vil virke like realistisk i møte med «moderne» dataspillgrafikk.

Det er også en del regning i spillet, blant annet med å tolke grafer, se mønstre og tastekombinasjoner, nedtelling og poengsum.

Vanskelighetsgrad:

0-11 år: Under aldersanbefaling.

12-15 år: Street Fighter 2 er en klassiker som nå har nådd Switch-konsollen. Dette er et slåssespill av god kvalitet, men som også bærer tydelig preg av å tilhøre en klassisk sjanger. Fansen av serien vil definitivt finne mye å bryne seg på her, og det er også noe innhold for nyankomne som forventer mer moderne grep. Spillet er enkelt å komme i gang med, og hvem som helst kan lære det grunnleggende av bevegelser på kort tid. Samtidig er det også stort potensial for å mestre hver karakters særegne krefter og unike tastekombinasjoner for å få frem disse. Det finnes et treningsmodus i spillet der man kan øve seg ved behov.

16+ år: Spillet kan også underholde ungdom og voksne med interesse for slåssespill, og særlig de som husker tilbake til tidligere Street Figher-spill. Her er det mange karakterer å bryne seg på, og mange tastekombinasjoner å oppdage. Det finnes også åtte vanskelighetsgrader å velge fra når man kjemper mot datastyrte motstandere

Spilltrailer:

Hvordan vurderer Barnevakten spill?

Les våre kriterer for spillanmeldelser