Gullivers reiser 3D

Handling

Lemuel Gulliver (Jack Black) sitter fast midt i livet. Han har en jobb uten fremtidsutsikter, han har en dagdrøm om reiselivsredaktøren i avisen han jobber for, og det er omtrent det. Det er i alle fall det han forteller seg selv; han er en av de små menneskene som ikke er ment å bli noe. Men i et sprøtt øyeblikk tar han en sjanse i møte med redaktøren (Amanda Peet). Det går bare ikke helt som han hadde tenkt, plutselig befinner han seg på jobbreise i tre uker i havområdene rundt Bermuda.

I et spektakulært uvær (i alle fall spektakulært dårlig laget) forliser han, og våkner fastbundet av sytråd på en strand. Omringet av 15 centimeters mennesker oppdager Gulliver at det er mulig å være et lite menneske selv om man er aldri så høy – når makten går til hodet, når den ene løgnen tar den andre, når integriteten ofres for populariteten, da ender du opp uten noen av delene.

Vurdering

Jonathan Swifts bok om de fire reisene Gulliver foretok seg har holdt seg populær i alle aldersgrupper og samfunnslag siden den første gang kom ut i 1726. Problemet med 2010-adapsjonen er at den verken lykkes i å fortelle bokens historie, eller å være en gjennomført komedie – eller å være en familiefilm, selv om den hevder å gjøre alle tre. Swifts bok var spekket av satire over samfunnet og menneskenes dumme påfunn, omtrent ingenting av dette finnes igjen i Jack Blacks versjon. Enkelte elementer kjenner vi riktignok igjen, reisen ender som bokens første i et miniputtland, Gulliver hjelper dem med å nedkjempe fiendene fra Blefuscu (blant annet ved å slokke en brann ved å urinere den ihel – en selvsagt episode å inkludere) og et kortkort møte med kjempelandet Brobdingnag. Ellers: nada, ingenting. Swift satte søkelyset på higen etter makt, hvor tåpelig det ble når meningsløse kriger var både metode og mål. Jack Blacks variant er å fremføre tidenes mest malplasserte rockeoppvisning gjennom et uprovosert musikalnummer der han proklamerer at livet er for kort til å kaste bort på krig. Virkelig?

3D-konverteringen såpass dårlig at det hadde vært like greit å velge 2D-versjonen. Det eneste som gjør det totalt verd uskarpe bilder gjennom hele filmen er at i 3D-versjonen får vi et møte med Scrat fra Istid-serien i tidenes forfilm.

Det finnes formildende elementer i filmen som gjør at den kommer til å få sine fans. Historien promoterer (nok en gang) at man kommer lengst ved å være seg selv. For den som synes det er morsomt å plukke populærkulturelle referanser, må denne filmen være en godbit av de sjeldne. Og for Jack Blackfans er det nok av samme type humor som vanligvis preger hans filmer. For oss andre finnes det så utrolig mange andre filmer som er mer verd å bruke tiden på.

Egnethet

I Medietilsynets vurdering heter det at kraftige effekter og flere dramatiske scener kan virke skremmende på de yngste. For voksne er det mest skremmende å se Jack Black i badeshortsen, 12 ganger større enn sine medspillere. Det blir mye mage på en storskjerm. Det mest dramatiske er muligens å se en rekke mennesker fullstendig neddynket i urin, i tillegg til en svært fremtredende rompesprekk. Men det er langt mellom de skumle scenene for de minste, og historien er såpass eventyrlig at det hele fremstår tegneserieaktig. Likevel er det ikke en film for publikum flest under syv, tematikken vil ikke være interessant.

Konklusjon

Swifts bok har blitt adaptert til film flere ganger. Problemet er at det ser ut til at man i filmen må velge; den gode historien eller satiren, barn eller voksne, mens boken klarer å fange hele spekteret. Gullivers reiser 3D klarer ingen av delene – ingen god historie, ingen satire, ikke barn, ikke voksne.

Medietilsynets begrunnelse for aldersgrensen:

Kraftige effekter og flere dramatiske scener som kan virke skremmende på de yngste, gjør at denne filmen får 7-årsgrense.

Filmtrailer:

Hvordan vurderer Barnevakten filmer?

Les våre kriterier for filmanmeldelser