Mennesker i solen

Handling

To norske par drar til Sveriges vestkyst for å tilbringe sommerferien på en idyllisk campingplass. De har ikke møttes før, men når de oppdager at begge parene står uten planer på selveste Sankthansaften, blir de enige om å «slå sine pjalter sammen». Saken er at ingen av de fire er særlig stabile. Svein (Ingar Helge Gimle) og Siv (Kjersti Holmen) har lenge vært på randen av skilsmisse, de holder sammen på tross av og ikke på grunn av. Deres lille, stumme gutt er med på ferie, men han er så «krevende» at han ikke kan bo hjemme i ukene til vanlig. Nå skal de bo sammen i fire uker, den stumme gutten, den utålmodige og egosentriske Siv og den brautende og taktløse Svein.

Det andre paret har ikke bedre forutsetninger. Stig (Jon Øigarden) er lærer i psykologi ved universitetet, men det er rimelig klart at han selv hadde hatt godt av et møte med psykolog fra en praktisk side. Ingrid (Ane Dahl Torp) er hans kone, nervøs og opptatt av å gjøre alle til lags. Hun har en ekstrem evne til å glatte over, å være hyggelig og å se lyst på livet uansett, selv om det til stadighet fremkommer drypp av hva hun har med seg i bagasjen – opplevelser som er nok til å sende hvem som helst til bunns. Den eneste grunnen til at hun holder sammen med Stig, er frykten for å være alene. Ane Dahl Torp står for den desidert beste skuespillerprestasjonen i filmen.

I sin iver etter å ha det hyggelig er det ingen av dem, bortsett fra lille Simon, som legger merke til at det et fryktelig varmt, lyset er merkelig sterkt, og det begynner å hende de rareste ting. Fiskene dør i havet, det regner blod, gresshoppene kommer i store svermer, jorden deles av jordskjelv – men det er fremdeles vin i glasset og god mat på bordet. Det er sikkert bare et fenomen, blir de voksne enige om. Det passer nemlig så fryktelig dårlig med dommedag akkurat nå.

Vurdering

Filmen er basert på et teaterstykke av den kjente svenske forfatteren og komikeren Jonas Gardell. Han har skrevet bøker over en rekke tema, men mest kjent er han kanskje for boken «Om Gud» (2003). I 2008 ble han utnevnt til æresdoktor i teologi ved universitetet i Lund. Gardell har lenge vært opptatt av å utforske Bibelens bilde av Gud, og mener at mye av Bibelens tekster kan forkastes på bakgrunn av historisk-kritisk tolkning. Teaterstykket bygger på Bibelens siste bok, Johannes Åpenbaring, som skildrer hva som kommer til å skje når verden går under.

Her er kanskje den viktigste grunnen til at filmen feiler. For i begynnelsen vekker historien nysgjerrighet, det er brukt sterke fargelinser som lager et spesielt lys, og karakterene har trekk som vi kan gjenkjenne skal høre hjemme i komedien. Men så kommer dommedag, og da blir historien usammenhengende og drives ikke naturlig fremover. Ting bare skjer, og reaksjonene til hovedkarakterene blir ikke komisk og distansert nok portrettert. Gardell har gjennom hele sin karriere poengtert hvor viktig det er å sjalte ut straffens Gud, at man må velge kjærlighetens Gud. Det er med på å bidra til at historien blir så lite troverdig og så usammenhengende; hvorfor skal de onde straffes og de gode ikke? Og enten blir man redd når jorden går i oppløsning mens man står på den, eller så må man le litt mer. Det hjelper heller ikke at det krever gode spesialeffekter for å skildre jordskjelv, blodregn og generelt kaos, det har denne filmen helt klart ikke hatt budsjett til.

Egnethet

Den gode stemningen i begynnelsen av filmen er preget av at det legges opp til at det skal skje noe skummelt etter hvert. Dermed blir trekkene av komedie hule og uttrykker mer desperasjon enn de vekker latterbølger. Filmen har en rekke dramatiske scener, som selv om de ikke er teknisk troverdige likevel skaper en utrygg stemning. Derfor vil vi ikke anbefale filmen for barn under 13 år.

Konklusjon

Å utforske verdens undergang gjennom filmmediet er i utgangspunktet en strålende idé, her er rom for all fantasi man kan komme opp med – i tillegg til spesialeffekter slik man aldri har sett det før. Det er i utgangspunktet også en god idé å ha en komedies innfallsvinkel, ikke minst for at ikke filmen skal bli tatt for en bokstavelig tolkning av verdens undergang. Men her fungerer verken historien eller de filmatiske virkemidlene, bortsett fra enkelte gode skuespillerprestasjoner.

Medietilsynets begrunnelse for aldersgrensen:

Det er mulig at dette manuset fungerte bra på teaterscenen, men som film blir det rotete og lite troverdig. Skal dette være en komedie?

Filmtrailer:

Hvordan vurderer Barnevakten filmer?

Les våre kriterier for filmanmeldelser