Foto: Barnevakten / Shutterstock

13-årsgrensen i sosiale apper kan noen ganger være absolutt

Foreldre kan ikke alltid gi samtykke til at barn under 13 år kan bruke sosiale apper, det er opp til app-leverandøren å sette nedre aldersgrense.

App-leverandøren har rett til å sette en aldersgrense for hvem som kan bruke appen. Leverandøren av for eksempel en datingapp ønsker kanskje ikke at barn skal bli utsatt for flørting fra voksne. I tillegg blir det dårlig reklame hvis barn opplever noe slikt, derfor har leverandøren satt aldersgrense 18 år i vilkårene.

Foreldre har i utgangspunktet ikke rett til å la barna bryte slike aldersvilkår. Det samme gjelder hvis det står for eksempel 16 år, 14 år eller hvilken som helst annen aldersgrense i vilkårene.

Men så blir det litt forvirrende når aldersgrensen 13 år dukker opp i vilkårene, for du har ganske sikkert lest at foreldre kan samtykke til at barn under 13 år kan bruke sosiale medier, og så vises det til personvernforordningen. Reglene sier at en app ikke kan samle inn personopplysninger fra barn yngre enn 13 år.

Men leverandøren har ikke mistet sin rett til å sette en absolutt alder for bruk av appen, bare fordi alderen er 13 år. Noen ganger kan 13 år i vilkårene være ment absolutt fra app-leverandørens side, og da har ikke foreldrene rett til å gi samtykke til yngre barn.

Slik er det også med datingappen som har aldersgrense 18-år i vilkårene. Også den appen samler inn personopplysninger, men det betyr ikke at foreldrene kan vise til personvernforordningen og kreve en samtykkeordning inne i datingappen.

Når app-leverandøren har rett til å sette en absolutt aldersgrense 18 år, har leverandøren like stor rett til å sette en absolutt aldersgrense 13 år. Men det er ikke lett for foreldre å vite om 13-årsgrensen er ment absolutt eller om den kun er satt på grunn av personvernreglene.

Frihet til å lage avtaler

Barnevakten spurte Ingvild Schiøll Ericson om hun kan forklare mer om reglene. Hun er stipendiat ved Institutt for rettsvitenskap og styring på BI, der hun forsker på barns personvern på nett.

Ingvild Schiøll Ericson, BI.

– Har leverandørene av apper anledning til å sette absolutte aldersgrenser i vilkårene? Og kan det i tilfelle også gjelde aldersgrense 13 år i vilkårene?

– Foreldre kan på barns vegne samtykke seg bort fra den lovfestede 13-årsgrensen i personvern-regelverket. Det er imidlertid ikke opplagt at de på barns vegne kan samtykke seg bort fra app-leverandørens aldersgrense, forklarer Schiøll Ericson og fortsetter:

– De to aldersgrensene reguleres av ulike regelverk. Mens samtykket til data-avgivelse reguleres av personvern-regelverket, reguleres aldersgrensen for bruken av selve appen av nasjonal avtalerett. Ved å ta i bruk en app, inngår brukeren i prinsippet en avtale med leverandøren. I tråd med det grunnleggende kontraktsfrihets-prinsippet, står partene fritt til å avtale hva de vil, med mindre dette strider mot lov. I praksis betyr dette at brukeren aksepterer leverandørens brukervilkår, som dermed gjør en eventuell aldersgrense til del av avtalens innhold.

– Betyr det at foreldre enkelte ganger ikke kan la barna bruke en app som har for høy aldersgrense?

– I tråd med kontraktsfrihetsprinsippet mener jeg leverandøren i sine vilkår kan sette en absolutt aldersgrense som ikke kan fravikes av foreldrene. Det kan være gode grunner til at leverandøren selv skal kunne velge dette. Ikke bare for å skjerme barnet fra uønskede inntrykk, men fordi det ellers kan ødelegge appens seriøsitet overfor andre brukere. En aldersgrense satt i appens vilkår er akseptert av brukeren, og følgelig bindende. Men: At app-leverandøren har en slik adgang, betyr ikke nødvendigvis at en aldersgrense må forstås absolutt.

– Hvordan kan foreldre vite om en aldersgrense er absolutt?

– Selv om app-leverandøren kan sette en absolutt aldersgrense, er dette sjelden eksplisitt regulert. Ofte fremkommer en aldersgrense, men uten at den er nærmere forklart og uten at spørsmålet om foreldresamtykke er berørt. Spørsmålet må da i prinsippet vurderes ut fra en konkret tolkning av app-vilkårene, basert på ordvalg, hensyn bak aldersgrensen og så videre. Er for eksempel aldersgrensen begrunnet i å sikre appens seriøsitet, profil og kultur, bør dette være overlatt leverandørens vurdering og ikke noe foreldre kan fravike for sitt barn. Er derimot aldersgrensen begrunnet i hensynet til barnet, eksempelvis for å skjerme det mot støtende innhold og lignende, er det mer nærliggende at foreldre skal kunne samtykke. Det er jo også uklart for brukeren hva det betyr når det ikke er praktiske muligheter for foreldresamtykke. Skal du eksempelvis opprette en Instagram-konto, blir du bedt om å oppgi fødselsdatoen din. Er du under 13 år, blir du avvist uten mulighet for overstyring fra en voksen. Oppgir du derimot å være eldre enn 13 år får du opprette konto uten nærmere kontroll. Er fravær av mulighet for foreldresamtykke ment som et signal om at grensen skal være absolutt?

– Det er vrient dette her.

Det er åpenbart upraktisk om den enkelte bruker selv skal måtte tolke seg frem til om aldersgrensen er bindende. Jeg mener derfor at det er den profesjonelles ansvar å formulere vilkårene sine i klartekst, så eventuell mulighet for å fravike grensen avklares, forklarer Schiøll Ericson.

– Kan du oppsummere?

– App-leverandøren har frihet til å sette en absolutt grense for bruk av appen, som foreldre ikke kan samtykke seg bort fra. Det kan likevel ikke besvares generelt om aldersgrenser i apper er ment absolutt. Dette må avgjøres konkret, noe som kan være forvirrende for brukeren. Den enkelte leverandør bør derfor selv ta ansvar for å klargjøre sitt standpunkt, så det ikke er tvil for brukeren om hvordan grensen skal forstås.

– Hvilken juridisk risiko er det for foreldre og barn å bryte aldersvilkår?

– Det vil ikke ha noen rettslige konsekvenser å ignorere en anbefalt grense. Og selv om de absolutte grensene i prinsippet er akseptert og bindende, vil brudd normalt heller ikke for disse medføre noen reelle konsekvenser. For det første er det vanskelig å kontrollere hvorvidt aldersgrensen er brutt, da det normalt er lett å lyve på alderen hvis du blir spurt. Ikke er det i praksis vanlig å tilrettelegge for foreldresamtykke heller. For det andre er det vanskelig å se hvilke rettslige konsekvenser det vil ha dersom bruddet først skulle oppdages, annet enn at kontoen din eventuelt sperres. Den juridiske risikoen er minimal.

– Foreldre som tillater barna å bryte absolutte aldersgrenser, stiller antagelig svakt hvis barnet opplever noe støtende i appen eller kanskje blir lurt av andre brukere. Hvis app-leverandøren har uttrykt en absolutt aldersgrense, har da leverandøren samtidig laget seg en forsikring mot en del klager?

– At leverandøren oppgir en aldersgrense er fornuftig av flere grunner, da det gir foreldre og barn veiledning om hvem som er målgruppen for tjenesten. Leverandøren viser med dette hvem innhold og informasjon er tilpasset, og foreldre bør da ikke bli overrasket om appen ikke er tilpasset et yngre barn. En full ansvarsfraskrivelse fra leverandøren mener jeg nå likevel ikke at det er. Bransjen er kjent med at appene rent faktisk brukes av mindreårige, og at svært mange barn under 13 år er på sosiale medier. Da mener jeg de selv må ta et større ansvar for aldersverifisering, tydelig informasjon om aldersgrenser, samt samtykkeløsninger for foreldrene, sier Ingvild Schiøll Ericson.

Mangler skikkelig verifisering av alder

Barnevakten kontaktet også Datatilsynet med spørsmål om det finnes absolutte vilkårsaldre og om det i tilfelle kan også gjelde vilkår som sier 13 år.

– Leverandørene kan selvsagt sette ulike krav eller vilkår til brukerne av tjenestene de tilbyr. Det kan være hvordan de ønsker at debatten i et debattforum føres eller at de velger å sette aldersgrenser for sine brukere. For eksempel har Facebook satt 13-årsgrense for sine brukere. Problemet er at det ikke finnes gode løsninger for å verifisere hvilken alder brukerne faktisk har. Dermed har leverandørene en utfordring, sier Guro Skåltveit som er senior kommunikasjonsrådgiver i Datatilsynet. Hun fortsetter:

Foto: Åsa Mikkelsen
Guro Skåltveit, seniorrådgiver i Datatilsynet.

– Dersom barn under 13 år skal være på sosiale medier, må foreldrene deres gi samtykke for dem. Dette følger av personvernregelverket og gjelder uansett hvilken aldersgrense tjenesten har satt for sine brukere. Virksomhetene har ikke lov til å behandle personopplysninger om barn under 13 år uten dette samtykket. Og når det opprettes en konto med en e-postadresse eller et telefonnummer og et profilbilde, har man levert fra seg personopplysninger. Undersøkelser viser at mange barn er på tjenester med høyere aldersgrenser, og da er det selvsagt tjenestenes ansvar å sikre at de har gyldig samtykke på plass ellers behandler de faktisk personopplysninger ulovlig.

– Det er uansett bred enighet i fagmiljøene om at det er viktig at barn begynner å øve seg på bruk av sosiale medier omtrent samtidig som de får smarttelefoner for å innarbeide gode rutiner. Siden barn har lov å gi samtykke selv til disse tjenestene fra de er 13 år, og fra da av kan nekte foreldrene innsyn i det de holder på med, har foreldrene et mulighetsrom i tiden før det til å si at barna kan få opprette en konto dersom de gjør det sammen. Foreldrene kan da hjelpe til med å gå gjennom personverninnstillinger og sette begrensninger på åpen/lukket profil, unngå sporing og slikt i en «øveperiode». Da får barna en myk og tryggere start. Det er mye bedre å gjøre feil i barneskolealder enn å starte opplæring og testing helt med blanke ark når man fyller 13 år og samtidig begynner på ungdomsskolen. Vi ser at de som ikke trener i tidlig alder, kommer dårligere ut når det gjelde å ferdes trygt på nettet, avslutter Skåltveit.

Les også

Flere tips hver uke: Ønsker du tips og nyheter om nettvett for barn tilsendt på e-post hver uke? Bli medlem av Barnevakten.