Splatoon Raiders

Splatoon-serien har vært en av Nintendos største kjennemerker de siste ti årene. Spillene har først og fremst vært kjent for kjappe kamper mellom to lag der målet er å dekke mest mulig av banen med eget blekk. Samtidig har universet vokst seg større for hver utgivelse, med egne figurer, historier og en helt særegen stil.

I Splatoon Raiders er det ikke lenger konkurranse som står i fokus.

Her sendes spilleren til de mystiske Spirhalite-øyene sammen med Deep Cut – trioen som noen kanskje kjenner fra Splatoon 3. En voldsom storm fører gruppen langt ut på havet, og etter et forlis må de utforske øyene, finne ressurser og forsøke å avdekke hemmelighetene som skjuler seg der.

Som spiller tar man rollen som lagets mekaniker. Denne figuren er ny i Splatoon-universet, og fungerer som bindeledd mellom de ulike karakterene i spillet. Samtidig får rollen som mekaniker en viktig rolle når man bygger opp leiren og lager nytt utstyr.

Og man kan i tillegg skreddersy utseendet til hovedpersonen med valg av hårfrisyre, hudfarge og av alle ting, øyebryn.

Historien fortelles gradvis. Man kastes ikke inn i lange filmscener eller tunge dialoger, men oppdager nye deler av fortellingen etter hvert som man utforsker nye områder og fullfører oppdrag. Det gjør at spillet holder et jevnt tempo.

Selve spillingen bygger fortsatt på det Splatoon-serien er kjent for. Blekk er fremdeles både våpen og transportmiddel.

Man skyter fargerikt blekk på fiender, men dekker også bakken slik at man kan forvandle seg til en blekksprut og svømme raskt gjennom sitt eget blekk. Samtidig fylles ammunisjonen opp igjen mens man er neddykket. I tillegg har blekket en taktisk dimensjon der man kan lage stier for å unngå fiendtlig skyts eller skurker som kommer for nær på.

Mekanikken vil være lett gjenkjennelig for spillere som har prøvd tidligere Splatoon-spill.

Den gjør at kampene blir langt mer bevegelige enn i mange andre skytespill. I stedet for å gjemme seg bak en vegg og vente, handler det om å hele tiden være i bevegelse, finne nye vinkler og skape egne fluktruter ved hjelp av blekket.

Samtidig møter man langt flere typer fiender enn tidligere.

Salmonids er igjen blant hovedfiendene, men denne gangen dukker de opp i langt større grupper og med flere varianter. Enkelte angriper på avstand, andre stormer rett mot spilleren, mens større fiender krever at man finner svakheter før de kan beseires.

Det gjør at man stadig må tilpasse våpenbruk og strategi. I tillegg er fiendene artig fremstilt. Noen styrer mekaniske innretninger eller maskiner som ser rett og slett kreative og artige ut.

En stor del av spillet handler også om utforsking.

Øyene er delt inn i flere områder som åpner seg etter hvert. Her finner man skjulte skatter, materialer, samleobjekter og nye oppdrag. Noen ressurser brukes til å bygge ut leiren, mens andre benyttes til å lage bedre våpen og utstyr.

Dermed føles det alltid som om man har noe å jobbe mot. Selv en kort tur kan gi materialene som trengs for å oppgradere favorittvåpenet eller låse opp en ny ferdighet. Selv om det skal sies at gangen i spillet kan bli litt repetitivt også.

Utviklerne har også lagt inn en rekke små utfordringer rundt omkring på øyene. Enkelte krever presise hopp, andre handler om å beseire fiender innen en tidsfrist eller finne skjulte områder som ikke er synlige ved første øyekast.

Høyden spiller også en større rolle enn tidligere. Vind og hopp gjør det mulig å reise over områder eller angripe ovenfra. Som eksempel. Man får også en robot-venn som bistår i kamp i tillegg til at man kan hoppe på denne for å nå høyder eller grave ned for å komme under bakkenivå.

Og så kan man skli på stilige brett over vannet eller bruke spesielle blomster og punkt i luften som gjør at man svever.

Hovedbasen er et slags flytende fort som gradvis bygges ut med nye funksjoner.

Her vender man tilbake mellom oppdragene. Etter hvert bygges området gradvis ut med nye bygninger, arbeidsbenker og funksjoner. Samtidig blir de andre karakterene en større del av hverdagen, og man får flere samtaler og små hendelser som gir liv til universet.

Oppgraderingene merkes også ute i spillet.

Bedre våpen gjør kampene enklere, mens nytt utstyr kan gi ekstra helse, raskere bevegelse eller andre fordeler. Samtidig kan man tilpasse spillestilen etter hvilke våpen man liker best. Og det er stilig hvordan man kan gå inn og forbedre hjelpemidler som for eksempel et kanontårn, med bedre helse og rekkevidde.

Eller at man mikser og trikser med hjelpemidler og våpen samt kombinasjoner av disse. Her er det store muligheter til å skreddersy sin egen spillestil, noe som også var et trekk med de forrige Splatoon-spillene.

Spillet kan nytes alene, men også sammen med opptil tre andre spillere.

Her må man samarbeide om å samle ressurser, beskytte bestemte områder og beseire større fiender. Som i resten av Splatoon-serien oppmuntrer spillet til samarbeid fremfor å konkurrere om flest poeng.

Det passer godt med spillopplevelsen. Ingen spiller klarer alt alene, og ofte lønner det seg å dele oppgavene mellom seg.

Grafisk holder Nintendo fast ved den karakteristiske stilen serien er kjent for. Sterke farger, store mengder blekk og fantasifulle omgivelser preger hele eventyret. Øyene varierer mellom frodige skoger, strender, grotter og gamle ruiner, og det er stadig noe nytt å oppdage.

Ikke minst er animasjonene imponerende. Periodevis minner spillet om Astrobot og lignende titler. Og man veksler mellom kamp og plattform-elementer.

Figurene beveger seg mykt, og overgangen mellom menneskeform og blekksprut skjer nærmest øyeblikkelig. Samtidig flyter spillet stabilt, også når mange fiender og store mengder blekk fyller skjermen.

Musikken er ellers like energisk og sprø som tidligere.

Splatoon-serien har alltid hatt sitt eget musikalske uttrykk, og det fortsetter også her. Gitarspill, elektronisk musikk og raske melodier skaper stemningen under kampene, mens roligere musikk møter spilleren i leiren.

En av de største forskjellene fra tidligere Splatoon-spill er allikevel tempoet.

Her trenger man ikke hele tiden tenke på rangeringer eller konkurranse mot andre spillere eller rundetid på bare noen få minutter. I stedet kan man utforske i sitt eget tempo og velge hvilke oppdrag man ønsker å ta først. Det gjør opplevelsen langt mer avslappet.

Samtidig mister ikke spillet energien som serien er kjent for. Kampene er fortsatt hektiske, og det kreves raske reaksjoner når store fiendegrupper angriper. Splatoon Raiders viser at konseptet fungerer godt også uten tradisjonelle flerspillerkamper.

Utforsking, oppgraderinger og samarbeid gir serien en ny retning, samtidig som spillfølelsen og humoren er like lett gjenkjennelig som før. For spillere som allerede liker Splatoon, er dette en  videreutvikling av serien.

For nye spillere kan dette faktisk være et enklere sted å starte enn de andre spillene, siden historien og opplæringen er bygget opp rundt én sammenhengende opplevelse fremfor konkurransespill på nett.

Alle foto: Nintendo

Egnethet

Splatoon Raiders har fått anbefalt aldergrense 7 år av PEGI. Spillet er merket med vold og skrekk.

PEGI påpeker at spillet inneholder urealistisk vold i en barnevennlig setting, samtidig som det er bilder og lyder som kan oppleves som skremmende for yngre barn.

I tillegg påpeker PEGI at det er hyppig og kjapp kamp med tegneserielignende figurer som minner om mennesker, men som ikke akkurat er det. Og blant fiendene har man fantasiskapninger som kalles salmonoids. Figurene forsvinner fra skjermen når de dør, og det er ikke synlig skade eller smerte, påpeker PEGI.

Samtidig er noen av figurene designet til å se slemme ut, noe som kan oppleves som skummelt for yngre barn, ifølge PEGI.

Kampene foregår ved at figurene skyter fargerikt blekk på hverandre og på fantasifigurer. Enkelte områder kan være mørklagte, og noen av de største fiendene kan oppleves som litt skumle for yngre barn. Samtidig er den generelle tonen humoristisk og fargerik gjennom hele spillet.

Dette er rett og slett en av de mer barnevennlige skytespillene på markedet. Her skyter man med blekk (paintball-lignende geværer) og ikke ekte kuler.

Vanskelighetsgrad:

0-6 år: Under anbefalt aldersgrense fra PEGI.

7-11 år: Spillet har flere vanskelighetsgrader: Tourist, Raider og Survivalist. Disse kan man bytte mellom når som helst. Ellers kan spillet passe for denne målgruppen med litt hjelp fra en voksen eller en mer erfaren spiller. Enkelte oppdrag og bosser krever både kjappe reaksjoner og forståelse av oppgraderingssystemene.

12 – 15 år+: De fleste vil kunne gjennomføre historien på egenhånd. Spillet introduserer nye mekanikker gradvis, og vanskelighetskurven er jevn, men ikke overdrevent komplekst.

16+ år: Spillere som kjenner Splatoon-serien fra før vil raskt forstå bevegelsene og våpnene. Samtidig finnes det nok skjulte oppdrag, samleobjekter og utfordringer til at også erfarne spillere får noe å bryne seg på.

Spilltrailer:

Hvordan vurderer Barnevakten spill?

Les våre kriterer for spillanmeldelser