Teenage Mutant Ninja Turtles: Mutants in Manhattan

De pizzaelskende skilpaddene gjør det stort på kino om dagen. Foruten det har Turtles lenge vært en tegneserieklassiker, i tillegg til en hel rekke spillutgivelser som går flere år bak i tid. I dette siste spillet går grafikk og design tilbake til røttene sine, både på godt og vondt.

Når man først starter spillet, får man en meny over en rekke modus. Det finnes en historie som man kan spille gjennom, ellers så kan man koble seg på nett sammen med venner. Man kan også gjennomgå en opplæring eller se ulike gjenstander som man har samlet i et eget bibliotek. Utviklerne skal altså ha ros for at de har inkludert flere måter for å oppleve spillet på.

Ute på slagmarken beveger man seg relativt fritt i bybildet. Man kan klatre oppover bygninger, «raile» på ledninger og gelendre, eller gå tilbake til basen for å fylle opp med hjelpemidler som kan kjøpes for «battlepoints» – poeng man samler i kamp.

Selve grafikken er svært enkel. Alt av bygninger, biler, trær og omgivelser ellers, er røft skissert og i lik stil. Det er altså ikke mye variasjon i landskapet, og dermed lite fristende å utforske omgivelsene. Byen ellers er nokså livløs. Det er stort sett deg og dine tre følgesvenner, og et hav av fiender som skal bekjempes.

Spillet havner innen sjangeren action. Og man kjemper altså som et lag i firergruppen, enten med venner på nett, eller med datastyrte lagkamerater. Det finnes et fokus på samarbeid her. Man kan bytte mellom de fire karakterene – Leonardo, Michelangelo, Donatello og Raphael. I kamp gjelder det å bytte mellom angrep og forsvar, i tillegg til å kunne benytte seg av fire spesialangrep. Karakterene kan også gå opp i nivå, og blir dermed sterkere i spillet.

Selv om det er muligheter for å ta taktiske valg som å snike seg rundt og angripe fiender, så er spillet for kaotisk og rotete til å kunne gi strategiske utfordringer. Fiendene er ofte «dumme», og ser ikke deg selv om du står rett foran dem. De setter seg også stadig fast i ting, og når man først kjemper mot mange skurker samtidig, så dekker eksplosjoner og effekter skjermen, slik at det er umulig å ta fornuftige valg midt i kampen.

Historiemodus er ellers lite givende. Dette spillet bærer preg av å være enkelt skapt. Med svak grafikk, gameplay og handling er dette et spill som oppleves som repetitivt og kjedelig i lengden, avbrutt av noen lyspunkter innimellom.

Egnethet

TMNT er virkelig et actionspill. Her beveger man seg gjennom byen og angriper småskurker før man møter sjefen sjøl på hvert enkelt nivå. Skurkene er ellers variert oppbygget, men kjedelige i kamp.

Selv om det er mye action og vold, så er kampsekvensene røft skissert og fritt for nærgående voldsskildring. Fritt for blod og gørr med andre ord.

Spillet har også en lys tone blant heltegruppen vår og mye fokus på pizzahumor. Dersom karakterene dør kan de bli gjenopplivet av de andre i gruppen.

Ellers er hele universet tydelig basert på fiksjon. Snakkende rotter og skilpadder på to ben, sier jo seg selv – dette er ikke virkelighet. Det er også en tydelig grense mellom god og ond, noe som gjør spillet enklere å forholde seg til.

Vanskelighetsgrad:

0-11 år: Under aldersanbefaling.

12-15 år: Spillet kan være underholdende for denne aldersgruppen, om man ser bort fra de kvalitetsmessige manglende. Alt er på engelsk, både tekst og tale. Det finnes et fint opplæringsmodus som lærer spilleren det grunnleggende. Ellers er det stort sett bare å gå amok på fiendene da det sjeldent er nødvendig å ta strategiske grep. Det er få variasjoner i utfordringer.

16+: Spillet vil nok virke barnslig og for enkelt for denne aldersgruppen.

Spilltrailer:

Hvordan vurderer Barnevakten spill?

Les våre kriterer for spillanmeldelser