Split Fiction

Hazelight Studios er kjent for spill som It takes two og A Way Out. Dette er renspikka samarbeidsspill som er både kritikerroste og gjennomførte. Fordi selv om det finnes mange samarbeidsspill på markedet, så forsteker Hazelight Studios sjangeren eksponentialt.

De gjør det skikkelig med andre ord.

Fordi spillselskapet klarer å gå langt utenfor stien med å tilby noe helt unikt innenfor sjangeren. Graden av gjennomføring er helt i toppsjiktet både når det gjelder originalitet, men også varig spillmekanikk. Hazelight Studios er noe eget.

I Split Fiction må man være to spillere. Det går rett og slett ikke an å spille på egenhånd og utviklerne har lekt med dette i markedsføringen på tull med å «tilby» shipping av en venn om man ikke har det fra før.

En annen greie som utviklerne går for er at man ikke skal tømme lommeboka mer enn nødvendig.

Fordi om man skal spille med en venn på nett så kan den som har en kopi av spillet invitere nestemann til å spille med gratis. Altså må bare en av to spillere faktisk eie spillet. Noe som er fint siden dette er et samarbeidsspill, men allikevel ikke noe man typisk forventer av spillutviklere nå til dags.

Handlingen i dette spillet dreier seg om karakterene Mio og Zoe. De er to forfatterspirer innenfor hver sin sjanger. Den ene hengir seg til science fiction og den andre liker fantasy-sjangeren. De blir fanget i historiefortellingene sine når noen kobler de til en maskin og forsøker å stjele de kreative ideene deres.

Og slik går gangen i spillet der de to må samarbeide for å løsrive seg fra fangenskap.

På det vis veksler man også mellom ulike typer univers som er basert nettopp på fantasy og science fiction. Og dermed får man både variasjon i spillunivers i tillegg til en skikkelig heisatur av veksling i spillmekanikk.

Når man spiller sammen så deles skjermen i to (iblant deler man en og samme skjerm i sin helhet), slik som det også har vært i utviklernes tidligere spill. Det betyr at man kan sitte og nyte spillet sammen i sofakroken med en venn eller familie, eventuelt kan man spille på nett.

I lik stil som med It Takes Two er det et underliggende budskap om å finne sammen, løse uenigheter og samarbeide.

Mio og Zoe er ikke akkurat perlevenner i starten og de representerer også hver sin sjanger og univers. Men gjennom spillets gang må de nødvendigvis lære å komme overens og samarbeide. Og oppgavene i spillet er lagt opp til at man må utfylle hverandre.

For eksempel på steder der en styrer en kanon og den andre styrer skipet. Eller at en kan løse noe av hindringene i løypa som den andre går i. Og motsatt.

Grafikken i spillet er fantastisk og skifter mellom todimensjonale og tredimensjonale perspektiv sømløst. Det er så mange ulike ideer fra mange spillunivers pakket i et og samme opplegg – at man rett og slett ikke rekker å kjede seg.

Man kan fly drager, kjøre futuristiske motorsykler, styre fantasifulle kjemper, svømme under vann, hoppe over hindringer, skli langs sanddyner og slåss mot uhyrer.

Der tradisjonelle spillutviklere satser på en ide og utvider basert på denne, så virker det som om Hazelight Studios rett og slett ikke klarte å bestemme seg for hvilken som var best, og samlet derfor like så godt alle.

Det er definitivt et høyt tempo i Split Fiction. Mange ganger dreier det seg om å komme helskinnet gjennom hinderløyper. På menyen er klatring, løping langs vegger, hopping over stup, at man slenger seg i taulignende greier, forflytter seg over biler og mer.

Spillet byr også på slåssing og diverse fiender som må overvinnes.

Og de to heltinnene får stadig vekk nye evner som tilpasses til utfordringene som skal løses. Men spillet har også roligere partier der logiske hindringer skal løses. Så det blir en fin veksling mellom hodearbeid enten det er logikk eller reaksjon.

Det er også kjekt at utviklerne virkelig nyter å leke med sjangeren. For eksempel så er det et hint til Assassin`s Creed-spillene når man hopper fra et høyt sted, noe fuglelyd og så lander man trygt i en bunke med høy.

I tillegg er det fenomenalt hvordan spillet klarer å kjøre så god grafikk på to skjermer samtidig. Fordi selv om man spiller på en og samme konsoll, så må maskineriet drifte både det spiller en og to ser.

Enten man hopper av gårde som en pølse eller forsøker å unngå å bli skutt av et illsint fly fra fremtiden – så er det nok å holde styr på i dette spillet. Og det er en skikkelig fruktsalat og kombinasjon av ulike sjangre, og ideer som lekes med inspirert fra andre spill.

Split Fiction følger godt etter fotsporene til It takes two og A Way Out. Utviklerne vet hva de gjør og det gjør det godt. Dette er rett og slett et samarbeidsspill som skiller seg ut fra mengden med nok tempo, variasjon og giv til å holde på interessen.

Ikke minst er dette et spill som frir til mediet i sin helhet. Her lekes det med og utforskes så mange forskjellige ideer at man ikke kan unngå å trekke på smilebåndet. Og med en venn i samme sofakrok byr dette absolutt på en herlig spilltid sammen.

Alle foto: Hazelight Studios

Egnethet

Split Fiction har fått anbefalt aldersgrense fra PEGI angitt til 16 år. Spillet er merket med vold. Dette innebærer både grafisk, og sterk vold ifølge PEGI.

Videre forklarer PEGI at det er en scene hvor hånda til et troll blir kuttet av. Trollet faller så til bakken og uttrykker smerte, og det er mye blod. En annen scene viser en drage som får øyet revet ut, etterfulgt av mye lilla blod.

PEGI oppgir også en neste scene hvor en menneskefigur blir kuttet med øks med blod som spruter. I tillegg påpeker PEGI at det er ufin språkbruk, bilder av rulett-hjul og spillemaskin. Det er også flere skumle scener ifølge PEGI. Blant annet griser som sklir ned i en kjøttkvern med store mengder blod. I neste scene er grisene omgjort til pølser.

Altså har Split Fiction en del scener som er noe sterkere enn det som ble vist i spillet It Takes Two.

Vanskelighetsgrad:

0-15 år: Under anbefalt alder fra PEGI.

16+ år: Split Fiction byr på en opplæring i starten som lærer bort alt det grunnleggende. Nye spillmekanikker og muligheter introduseres gradvis, men man får som regel en liten opplæring om hva man kan gjøre med det. Om man ikke klarer å løse en hindring, så gir spillfigurene noen hint her og der. I tillegg er det slik at om man dør i spillet, så starter man på ny uten å miste mye progresjon. All tekst og tale er på engelsk. Og om en spiller strever med å løse en oppgave, så kan man alltids bytte håndkontroller (eller spillfigur) slik at man bytter på roller og det som må til for å komme videre i spillet.

Spilltrailer:

Hvordan vurderer Barnevakten spill?

Les våre kriterer for spillanmeldelser