It takes Two

It takes Two er et modig og originalt konsept fra den svenske regissøren Josef Fares. Regissøren er mest kjent for filmen Kopps, men også innen spillmediet har Fares markert seg med samarbeidsspillene A Way Out og Brothers: A Tale of Two Sons.

Nøkkelordet i regissørens arbeid er altså «lagarbeid». Og Fares forsøker å levere spill der to skal spille på en og samme skjerm selv om man også kan samarbeide ved å spille på nett. Sluttsummen er uansett at to spillere må jobbe på lag for å løse ulike hindringer.

I en tid der stadig flere satser på flerspiller på nett er historiedrevne samarbeidsspill mangelvare. Derfor er det helt fenomenalt at Fares og teamet hans forsøker å lage også denne type spill. Her kan to sitte og dele samme «sofa» og nyte en flott spillopplevelse som byr på både glede og mestring.

Målgruppen med dette spillet er ikke direkte barn selv om utformingen også kan treffe litt større barn og ungdom.

Historien i spillet introduserer ektefellene Cody og May som snart er klar for å annullere ekteskapet sitt. Datteren Rose står midt oppi samlivsbruddet og ønsker av hele sitt hjerte at familielivet skal bestå.

I ren desperasjon tyr datteren til en bok om ekteskapsrådgivning, samt noen dukker som skal gjenspeile foreldrene. Hun ønsker at foreldrene skal finne sammen igjen. Ønsket går på sett og vis i oppfyllelse ved at mor og far våkner opp i dukkeform.

Det er også her samarbeidskonseptet kommer inn.

Fordi spilleren tar rollen som enten Cody eller May. Utgangspunktet er jo genialt i og med at dette er lagarbeid fordi de to karakterene må faktisk løse ulike oppgaver ved å jobbe i tandem.

Og hva kan vel være bedre medisin på en svekket relasjon enn det å lære perspektivtaking og viktigheten av samarbeid? Ektefellene får i hvert fall litt av hvert å jobbe med til tross for lang tid preget av uenighet.

Til hjelp, eller tidvis hinder, har ektefellene også den snakkende boken Dr. Hakim. Kjærlighetsboken rådgir ekteparet om ulike oppgaver som må til for at de skal nøste opp i samlivsproblemene.

Grafikken og introduksjonen i spillet er rett og slett fantastisk. Ja, på lik linje med Pixar. Introfilmen har klare, lyse farger og karakterer som er animert på toppnivå. Det gir en startgrop som er lett å leve seg inn i takket være gode dialoger og stemmeskuespillere.

Utover det er omgivelsene nydelige og varierte. Her reiser man gjennom barnerom, en snøverden, arbeidsboder og hager, med både verktøy og maskineri, vann, rør og planter.

Det hele flyter godt og alle detaljer er på plass. Med tanke på grafikk er det virkelig blitt gjort en god jobb i bunn. Og man merker det på de små tingene som at blader beveger seg når man løper gjennom dem, nydelig lek med lys og refleksjoner eller variasjon i bruk av kameraperspektiv.

Og hulen der man rir på en lysende havskapning er intet mindre enn nydelig!

Samarbeidsopplevelsen skjer ved at bildet deles i to.

Hver spiller styrer altså sitt eget kameraperspektiv. Iblant kan denne type valg gå på bekostning av bildekvalitet ved at spillmaskinen må kjøre «to spill» samtidig.

Men hele opplevelsen flyter smertefritt. Det gir dessuten en litt frihetsfølelse å kunne bevege seg dit man ønsker uten å være hindret av medspillerens posisjon og et delt kameraperspektiv.

Spillmekanikken er ellers feilfri. Man får en god introduksjon som lærer bort det grunnleggende. It takes Two tar mange klassiske elementer fra plattformspill som at man kan gjøre dobbelthopp i luften, spurte, bøye seg ned ved trange passasjer og hoppe mellom to vegger for å nå høyder.

De samme konseptene brukes i stadig nye former og ved varierte, logiske hindringer.

Spillet baserer seg vekselvis på hjelp fra enten den ene eller den andre. Det kan for eksempel være et støvsugerrør som skal styres av den ene, der den andre skal dyttes opp på en høyde. Eller at en må trykke på spaker som styrer en roterende plattform som den andre skal stå på.

Man kan altså ikke løse de ulike hindringene alene. It takes Two krever som tittelen på spillet tilsier: to for å samarbeide. Ofte må den ene hjelpe den andre på veien, så gjengjelder den andre tjenesten igjen.

Det er dessuten stor variasjon i måten oppgavene er utformet på. Og nettopp det er nok en av spillets store ankerpunkter. Man opplever ikke at man bare terper på de samme, kjedsommelige oppgavene.

Det er alltid noe nytt og kreativt som venter ved neste hjørne uten at spillmekanikken blir overdreven komplisert eller forandret av den grunn.

For oppgavene er varierte. I det ene øyeblikket kverker man veps med en kanon, så styrer man en blyant for å tegne streker mellom prikker. Om ikke det er nok kan man også styre et fly, hoppe på frosker og slåss mot en kjempestøvsuger og en hissig verktøykasse.

De to karakterene har også unike ferdigheter til hjelp. Som at Cody kan kaste spikre som May kan slenge seg på, og blant annet en hammer til hjelp. Spikrene til Cody har dessuten en aldri så liten «Thor-feeling» ved at han kan påkalle spikrene tilbake til hånden etter å ha kastet de.

Sammen må de utfylle hverandre og hjelpe til med å løse de mange hindringene som dukker opp. For det går ikke an å komme seg fra A til Å uten den andres hjelp – og det er dette, positive aspektet som gjør It takes Two så suksessfullt.

Og innimellom lagarbeidet, kan man også bryne seg på små minispill med leken konkurranse der man kan skyte på blink, eller forsøke å slå motspilleren i et slags «whack-a-mole».

It takes Two er et så absolutt nydelig spill som to kan hygge seg med sammen. Introduksjonen, konseptet og plottet er fantastisk. Regissør Josef Fares har våget seg ut på å skape noe unikt og fantasifullt. Det er som å hoppe inn i en eventyrbok med flott grafikk og spillmekanikk.

Hissige støvsugere som er sinte fordi huseieren ikke reparerte den og en verktøykasse som holder alle verktøyene til fange. Eller ekorn som blir beleiret av hissige veps. For ikke å nevne vakre verdener som barnerom sett fra maurperspektiv, mekaniske klokker, snølandskap, hager, fly, båter og mer.

Og spillet har såpass stor variasjon at det er en forbilledlig effekt som andre spillutviklere bør hige etter. Målgruppen er ikke direkte barn, men også litt større barn og ungdom vil kunne få mye glede av dette spillet her.

For dette er virkelig en kunst- og samarbeidsopplevelse med stor «K».

Egnethet

It takes Two har fått anbefalt aldersgrense angitt til tolv år av PEGI.

PEGI skriver (vår oversettelse fra engelsk):

Dette spillet har fått PEGI 12 fordi spillet inneholder moderat vold og ufin språkbruk. Spillet egner seg ikke for noen under 12 år.

PEGI forklarer videre: at man styrer dukkelignende skapninger som bruker våpen og magiske evner mot fantasifigurer som leker og forvandlede dyr. Volden er lite realistisk, og det er ikke noe synlig blod eller gørr. Noen fiender kan sprenge, men forsvinner i eksplosjonen uten gørr og innvoller. Når spillfiguren man styrer blir angrepet, faller de og det vises stjerner før de reiser seg opp igjen. Og hvis spillfiguren dør helt, fordufter den i biter og fortsetter ved siste lagringspunkt. Noen ganger blir spillfiguren tatt til fange og gjentatte ganger stukket av veps som er armert med spyd. Det er også en scene der den ene spillfiguren blir tvunget til å skade en annen. De må gjøre dette for å fortsette oppdraget med å rømme fra fantasiverdenen som de er fanget i. På det vis har volden en mening satt i en kontekst. Selv om volden har en mening sett i sammenheng med handlingen, og er dessuten lite realistisk, inneholder spillet lekefigurer. Yngre barn kan oppleve det som skummelt at lekefigurene utsettes for vold. Spillet inneholder også ufint språk.

Vanskelighetsgrad:

0-11 år: Under anbefalt alder fra PEGI.

12-15 år: Spillet byr på en enkel opplæring som lærer bort det grunnleggende. Man får en oversikt over hvilke knapper man skal trykke på, og det er gjenbruk av de samme mekanismene, men i stadig nye settinger. Spillet byr på en intuitiv opplevelse for de som er kjent med plattformspill.

16+: Spillet vil kunne by på glede og utfordringer for ungdom og voksne.

Spilltrailer:

Hvordan vurderer Barnevakten spill?

Les våre kriterer for spillanmeldelser