– Å bare stå på sidelinjen bidrar til mobbing

– Mobbing er ikke et en-til-en-fenomen, det er et gruppefenomen. Det er vanskelig å plage noen over tid om man er alene om det. Så lenge noen står på sidelinjen og observerer blir mobbeatferden akseptert, sier Nilsen.

Derfor er det viktig å oppfordre barn til å vise motstand mot mobbing, og ikke bare stå passivt å se på. Men det betyr ikke at barna skal utfordre mobberen direkte, da kan de ende opp med å bli ofre selv, mener Nilsen.

– Det er ikke barnas oppgave å stoppe mobbing, det er foreldrene og skolens ansvar. I tillegg er det gjerne slik at mobberen selv ikke er klar over at egen atferd faktisk er mobbing. Dette er en oppgave de voksne må ta hånd om, sier Nilsen.

I Medietilsynets undersøkelse om barn og unges mediebruk viser det seg at 41 prosent av barn i alderen 9–16 år har lagt merke til at én eller flere har vært slemme eller mobbet andre på internett, spill og mobil (Barn og Medier 2016).

Vær oppmerksom på egen kommunikasjon

Mobbing inneholder en form for aggressiv språkbruk, sier Nilsen. En del av de som mobber har gjerne lært atferden egne foreldre. Så her må foreldre gå i seg selv. En del voksne er for eksempel veldig opptatt av sladder og ryktespredning. Dette er en viktig ingrediens i mobbing, som gjerne handler om å spre rykter eller overdrive historier om andre.

– Man finner gjerne en liten feil ved en person, så henger andre seg på. Ofrene er gjerne de som skiller seg ut og som er annerledes på en eller annen måte. Samme mønster finner vi hos voksne, det er ikke slik at det er mindre mobbing blant voksne, sier Nilsen.

En del foreldre som har barn som mobber andre kan ha vansker med å innse eget barns atferd, sier Nilsen. I stedet bagatelliserer de det, og legger skylden over på offeret. «Det er jo ikke så rart at han eller hun blir mobbet, fordi barnet er jo sånn og sånn». Men ingen skal bli mobbet fordi de skiller seg ut, sier Nilsen. Det er ingenting som kan legitimere mobbing.

– I skolen må også lærere tenke over hvordan de snakker om og til elevene. Uten å svartmale skolen, så finnes det også lærere som mobber elever. Sarkasme for eksempel, er blitt populært, men er slemt å bruke ovenfor en som har mindre makt og svakere språkferdigheter enn en selv, sier Nilsen.

Myten om mobberen

En tradisjonell forståelse er at den gjennomsnittlige mobber ofte er et mistilpasset barn som selv har vansker, sier Nilsen. Men i realiteten er mobbere ofte populære barn som er godt likt av andre, også lærere. De mobber for å befeste posisjonen sin, og har gjerne en lederposisjon som gjør at andre henger seg på og blir med på mobbingen.

– Som forelder må man tenker over hvordan barna sine er. Så kan man dyrke frem gode lederegenskaper og få barn som ikke bare følger strømmen, men som også står imot og leder an. Da må vi være gode forbilder og tenke over hvordan vi som voksne snakker om andre, og at vi snakker pent om de rundt oss. Så kan man utfordre barna til å gå unna og ikke delta i mobbesituasjoner som tilskuere. Ved å gå vekk fra en mobbesituasjon signaliserer man det motsatte at dette ikke er greit, sier Nilsen.

Mye av mobbingen er skjult, påpeker Nilsen. Slag og spytt er tydelige tilfeller, men andre former viser seg via kroppsspråk som himling med øynene, eller at noen ikke får være med på leken. Dette er langt vanskeligere å oppdage.

– På skoler der det er fokus på å jobbe med gode relasjoner er det mindre mobbing. Mange barn trenger også opplæring i hva mobbing faktisk er, avslutter Nilsen.

Les mer: 

Dagbladet – kronikk: Den som tier samtykker

Forskning.no – kronikk: Aggressivt språk kan gå i arv 

Viten + praksis – Høgskolen i Oslo og Akershus: Skolegårdens hatprat

Utdanningsforbundet: Ironi i skolen og i klasserommet (PDF)