Erik vil være en bevisst spillpappa

Det er formiddagstid i en liten leilighet på Landås i Bergen. Pappa Erik (30 år) er hjemme med datteren Ella (1 år) og mamma Gunvor er på jobb.

– Det var i starten av barneskolen at spillgleden startet for min del, sier Erik. Midt i stuen står det en stor tv-skjerm og flere spillkonsoller. Han henter fram Xbox-kontrollen og blar gjennom en rekke spill på skjermen før han fortsetter å fortelle. Datteren Ella bygger et tårn på stuebordet med klosser som skal ligne på en klovn.

– Foreldrene mine gav etter for presset fra barna i huset og kjøpte inn en Sega spillkonsoll med spillet Alex Kidd på slutten av 1990-tallet. Spillet lignet i prinsippet på de mer kjente Mario-spillene der hovedpersonen går rundt i ulike baner i en todimensjonal verden og løser ulike oppgaver, minnes Erik.

Hva var det beste med å spille? 

– Spillingen var alltid en sosial greie. Noen spilte, og de andre kameratene satt rundt og så på. I starten var det en attraksjon med spill. Noen hadde én type maskin, og noen andre kamerater hadde en annen maskin. Da dro vi gjerne rundt til hverandre på omgang for å spille ulike spill. Jeg har alltid forbundet spillingen med noe sosialt, sier Erik.

Satte grenser

Erik beskriver sine foreldre som voksne som var bevisste på hva de ønsket for barna sine. Men fordi foreldre selv ikke hadde noe erfaring med dataspill, måtte de prøve seg fram med å sette grenser for barna.

– Foreldrene mine jobbet med å begrense spillingen. De hadde klarer regler for hvor lenge vi kunne spille hver dag. På veggen bak spillkonsollen hang det en liste som vi måtte skrive opp hvor lenge vi hadde spilt hver gang. Jeg mener å huske at det var én time hver dag og noe ekstra tid i helgene. Vi hadde ikke ubegrenset tilgang, forteller Erik.

Avhengighetsskapende

Da Erik startet på ungdomsskolen opplevde han at spillinteressen ble sterkere og dekket nye behov.

– Det å spille alene gjorde jeg ikke før jeg startet på ungdomsskolen. Spillingen begynte å fungere som en virkelighetsflukt, mye fordi det ble mer krevende med det sosiale. Det var mange forventninger rundt meg til hvordan de mente jeg burde være. Da fungerte spillingen som en hjelp til å få litt pauser fra det som opplevdes vanskelig, sier Erik.

Han minnes at han gjerne kom hjem fra skolen og satt seg ned og spilte isteden for å gjøre lekser.

– Da hadde foreldrene mine liten mulighet til å ha oversikt over hva jeg gjorde. Dersom ikke foreldrene mine hadde vært så opptatt av å begrense spillingen min, så hadde det nok kunnet blitt et problem for meg, innrømmer Erik.

Erik tror foreldrene hans var redd for at spillingen skulle ta overhånd og at han skulle bli spillavhengig i en periode på ungdomsskolen.

– Det er nok en bekymring alle foreldre har, at ungdommen melder seg ut av den virkelige verden. For mine foreldre var spilling noe nytt som de selv ikke hadde erfaring med fra sin ungdom. Da var det nok litt ekstra skepsis og engstelse for hva dette kunne gjøre med meg på sikt.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Nødvendig pause

– Jeg opplever at spillmediet har positive fortrinn i forhold til andre medier fordi det er mulig å leve seg veldig inn i handlingen. Det gjør det også potensialt mer sosialt enn film og andre medier. Men det som kan være problematisk med digitale spill, er også at det oppleves som mer oppslukende enn andre interesser jeg har. Spillet krever at jeg deltar aktivt, og det gjør det potensielt avhengighetsskapende. I andre typer medier er jeg mer passiv tilskuer.

– Jeg hadde til tider et behov for å flykte fra virkeligheten, og det behovet dekket spillingen på en unik måte. I spillet deltar jeg i en verden og lever meg inn på en nesten virkelig måte. Og i ungdomstiden var det ganske viktig for meg å ha et sted for meg selv der jeg kunne bare være i en annen verden, borte fra det virkelige livet, forteller Erik.

Ella har blitt utålmodig av å høre på pappa som snakker. Hun er lei av å bygge tårn og gir uttrykk for at hun trenger pappas oppmerksomhet. Pappa tar henne på fanget og spør om hun vil se litt på barne-tv på iPaden mens vi snakker ferdig. Ella setter seg i sofaen og sveiper på skjermen.

Da Erik startet på gymnaset begrenset spillingen seg noe.

– Jeg begynte å spille gitar og fikk flere interesser. Etterhvert som jeg lærte meg mer på gitaren ble det oftere gitaren jeg spilte på etter skolen i stedet for å spille dataspill, sier Erik, som i dag er profesjonell musiker og har blant annet undervisning av elever i gitarspill.

Men interessen for dataspill har han fortsatt selv om han nå er gift og har blitt far til Ella.

– Jeg spiller av og til i dag også. Når jeg er alene hjemme, eller når Ella sover på dagen, tar jeg meg gjerne et game. Det er en interesse jeg har fortsatt.

Guttegreie

Hvordan ønsker du at Ella skal bli introdusert for dataspill? 

– Mitt inntrykk er at spill fortsatt er en guttegreie. Men nå er jo telefonene blitt et medium som er populært blant jentene, og der er det mange spill. Jeg tror Ella må oppleve at det blir et miljø for spilling i jentegjengen hennes om hun skal bli interessert. Den interessen kommer sjelden av at foreldrene oppfordrer barna til det. Og om hun viser interesse for dataspill så vil jeg følge det opp, sier Erik.

Hvordan utøver du din egen spillinteresse når Ella er tilstede? 

– Jeg tenker at det er greit at jeg ikke spiller noe særlig når hun er tilstede. Da vil hun oppleve at jeg på en måte forsvinner litt fra henne og inn i spillverdenen.

Regler og begrensninger

Erik har funnet fram noen av favorittspillene sine på Xbox-en. De fleste er spill med en høyere aldersgrense enn Ellas alder. Ella tar seg en runde på gulvet. Hun har hentet seg gummistøvlene fra gangen og prøver å få føttene oppi uten hjelp. Pappa legger fra seg kontrollen og tar datteren på fanget og de ser på figurene på skjermen.

Nå er det et spill som passer for de aller yngste. Men det er tydelig at Ellas tålmodighet for å interessere seg for pappas prating og spilling har nådd en grense. Hun rister i pappa. Erik slår av spillkonsollen og tar med seg Ella inn på kjøkkenet. Det er visst tid for lunsj. Skive med leverpostei.

– Jeg kommer ikke til å starte med å sette grenser og innføre regler for Ella for tidlig i forhold til spillinteressen, fortsetter Erik mens han setter Ella i babystolen.

– Men jeg vil heller fokusere på at hun skal supplere med andre interesser som gir mer aktivitet. Jeg mener at problemene med spilling er først og fremst mangelen på fysisk aktivitet og sosialt samvær, dersom hun spiller alene, heller enn spillet i seg selv. Man kan sammenligne det med å sitte på rommet og lese i flere timer hver dag. Det er gjerne et symptom på andre ting som vi foreldre må finne ut av. Hva er det egentlige problemet?

– Det jeg også mener er problematisk er om barna går inn i spillverdenen med voldsspill med 18-års aldersgrense. Der har vi foreldre et stort ansvar med å sette grenser, sier Erik Evja Eikill og blir tydelig engasjert. Han har inntrykk av at det er mange barn i dag som spiller spill med høy aldersgrense.

Erik heller melk i glasset til Ella mens han oppsummerer hva han vil være bevisst på overfor Ellas spilling.

– Det ene er å følge anbefalte aldersgrenser. Og så må jeg heller ikke glemme å si at pengebruk i spill er noe hun må bli bevisst på. Hvor mye koster spille å kjøpe? Hvor mye koster det å bruke underveis? Hvem betaler? Er det barna eller foreldrene?