– Rett fokuset mot problemene bak spillingen

Gestaltterapeut Hélène Fellman vil ha bort merkelapper som «spillavhengig» og «problemspiller». – Det er lett å si at det er dataspillene som er problemet når barna bare vil spille, men som regel er det andre erfaringer i barnas liv man først bør gripe fatt i, sier hun.

Gestaltterapeut Hélène Fellman. (Foto: Privat)

Ord som «spillavhengighet» og «problemspilling» sitter løst når man skal beskrive barn og unge som sitter klistret til skjermen store deler av dagen. Hélène Fellmann, gestaltterapeut og rådgiver i KoRus-Øst, har jobbet i en årrekke med å hjelpe familier, barn og unge med dataspillrelatert problematikk. Hun mener at man ved å legge skylden på spillingen kan miste fokus på de bakenforliggende problemene.

– Jeg tror begrepet «spillavhengighet» har kludret det litt til for oss. Vi har en hang til å putte merkelapper på nye fenomener som vi opplever problematiske og ikke forstår fullt ut. Men det blir for lettvint bare å legge skylden på dataspill når ting blir vanskelig. Problemstillingene er mye mer kompliserte enn som så.

Som terapeut jobber Fellman mye med skolevegring, familieproblematikk og mobbing i sammenheng med spillrelaterte utfordringer.

– Det finnes en stor grad av parallelle problemer som opptrer samtidig. Hvis spillingen er blitt et problem, så henger det som regel sammen med noe annet. Det betyr at vi kan tenke oss at familier som har sårbarheter fra før vil være mer sårbare i forhold til det virtuelle livet.

Skolevegring

Dersom barna heller vil spille enn å gå på skolen, er det lett å tenke at spillingen er problemet. Men gestaltterapeuten understreker at det er viktig å finne ut av skillet mellom årsak og virkning.

– Snu gjerne litt på ting. Kan det være at barna spiller fordi de vegrer seg for å gå på skolen? Har de aldri likt å gå på skolen? Dersom et barn har få venner og blir mobbet er det fint å spille data for å komme seg litt bort fra hverdagen. Vi må være lydhøre for at grunnen til at barna spiller så mye ikke skyldes en avhengighet til spill, men henger sammen med en annen, dypere problemstilling.

Fellman påpeker også at man må være oppmerksom på at barn og voksne kan ha ulik forståelse av den digitale virkeligheten i dag.

– Noen voksne oppfatter mye spilling som problematisk fordi samfunnet rundt oppfatter det slik. Bruken av avhengighetsbegrepet er med på å forsterke dette. Men spillerne selv oppfatter det ikke slik. Barn og unge kan spille mye dataspill uten å ha problemer. Samtidig kan de ha spillrelaterte problemer uten å spille mye.

Like verdifullt

Gestaltterapeuten forteller at i samtaler med barn får hun aldri svar som «jeg er så hekta», eller «jeg bare må spille». Barn og unge sier tvert imot at de velger spill ut fra hvem de liker å spille sammen med og hvilken type utfordring de ønsker.

– I stedet for å bruke merkelapper er det en mer interessant tilnærmingsmåte å finne ut om barn og unge
oppfatter seg selv annerledes virtuelt enn de gjør utenfor spillet. Husk at det å spille nye dataspill er det samme som å leve livet virtuelt. Man styrer ulike karakterer eller avatarer, og samhandler med avatarene til andre mennesker, som kan befinne seg i nabolaget eller et annet sted i verden.

– For den eldre generasjonen kan det oppleves litt uvirkelig at det går an å samhandle virtuelt. Noen kaller det «tøyseerfaringer». Men erfaringene man gjør seg i den virtuelle verden er like verdifulle som de fra den virkelige verden.

Lett å kritisere

Når foreldre stilles overfor spillrelaterte utfordringer, er Fellman klar på at det kreves engasjement og innsats for å nøste opp i problemene.

– Det er lett å kritisere. Det kan være at barna klager over at de har vanskelig for å sove, og får svaret «det er fordi du spiller hele tiden». Da går barna gjerne i lås, og de kan føle at søvnproblemet deres ikke oppleves gyldig.

– Det kan også være at familien går seg inn i en ond sirkel, der foreldrene er bekymret for at man aldri snakker sammen, mens barna svarer «men dere skal bare kjefte».

En slik negativ utvikling kan forsterkes av at foreldrene ikke har nok innsikt i hva barna egentlig holder på med på skjermen.

– Noen barn får lov til å sitte ubegrenset foran skjermen, bak lukkede dører. Dette kan i seg selv være en grunn til at bekymringen for barnas spilling øker, fordi man ikke vet hva de bruker tiden på.

Fellman understreker imidlertid at bekymring over barnas spilling aldri er unødvendig. Foreldre som ikke bryr seg er et større problem, mener hun. Men med en liten endring i fokus kan man gripe fatt i utfordringene som virkelig fortjener oppmerksomhet.

– Det som er grunn til å være bekymret over, i mye større grad enn spillingen, er mangel på samhandling i familien, dårlig trivsel på skolen og få venner i hverdagen.

Bryt den onde sirkelen

I familier som kjenner på utfordringer relatert til spilling, anbefaler Fellmann at man starter en positiv dialog med barna – med tanke på å avdekke de underliggende problemene.

– Det viktigste å huske på er at dersom man kan vise bekymring uten å kritisere spillingen, er det mye lettere å komme til bunns i det man bekymrer seg for. Finnes det et problem som spilleren kan si seg enig i at er et problem, og som barnet kan si seg villig til å endre på?

– Det er lett å glemme at barna trenger foreldrene sine, at de er tilstede og viser omsorg, også i spillhverdagen.

Kan få hjelp

For familier som ikke klarer å få i gang en konstruktiv dialog, finnes det gode muligheter for å få hjelp. I den sammenheng anbefaler Fellman å be om hjelp til å bryte den onde sirkelen fremfor å be om hjelp til å løse et spillavhengighetsproblem.

– Det vil være flere fagfolk som kan hjelpe dersom man søker hjelp til å løse de underliggende utfordringene. Man kan spørre Familiekontoret, BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk), en familieterapeut eller privat behandler. Man kan også gå til fastlegen, som kan gi en henvisning.