Digital påvirkning kan føre til konflikt i innvandrerfamilier

Innvandrerforeldre, slik jeg kjenner dem, forventer at barna vil bygge en karriere på en tradisjonell måte, fordi noe annet ofte har en tilhørende risiko. Barna tror ikke alltid det samme og dette kan noen ganger føre til en konflikt i familien.

Det er mer. Innvandrerforeldre forventer også at barna ikke vil forlate foreldrenes egen kultur, også her kan det bli konflikter mellom foreldre og barn.

De fleste av innvandrere forlater sine egne land med håp om at barna skal få en bedre fremtid. I det nye landet har de ofte ikke råd til en luksus for seg selv, og de kan heller ikke oppfylle alle kravene til barna. De trenger alltid å balansere mellom det de har, og det de forventer. Derfor håper de at barna vil få bedre råd enn dem selv.

Gode karakterer i skolen og så en fin universitetsutdannelse er en sikker vei til en trygg jobb, tenker foreldrene.

I de utviklende og minst utviklede nasjonene er det en stor lagdeling i samfunnet. De som har jobber i de øverste stillingene i statlige sektorer, har ikke bare høy lønn, men også stor makt og autoritet over andre. De fleste foreldre i disse landene drømmer om en slik stilling for barna sine. For dem er det noe å skryte av. Så de har et skjevt syn på noen yrker. Selv når de innvandrer til et nytt land, forsvinner ikke drømmen deres nødvendigvis. De prøver å presse barna sine til å ha en utdanning eller et yrke som barna kanskje ikke en gang liker.

Denne forventningen gir ikke alltid et godt resultat. Barn kan føle et kontinuerlig press for å gjøre det bedre. De vil selvfølgelig ikke like å være opptatt med lesning mens vennene deres spiller dataspill eller bruker tid på sosiale medier.

Dessuten krever barn som har migrert til et nytt land etter noen års utdannelse i hjemlandet, å lære et nytt språk. Det er ikke lett for dem å gjøre det bra på skolen, det er mer sannsynlig at det motsatte skjer. I denne situasjonen vil en høy forventning om faglig dyktighet øke byrden barna allerede har.

Da kan det hende barna begynner å drømme om en utradisjonell karriere, kanskje håper de å tjene penger i den digitale verden som en youtuber, en blogger eller en gamer.

Det er et vanlig ønske for foreldrene at deres barn skal bære kulturarven til familiene sine. For innvandrerforeldre er det en utfordring fordi barna kanskje ikke synes det er så viktig som foreldrene gjør. I denne virtuelle globale landsbyen synes barna at kulturarv er mindre viktig.
Barna påvirkes også av globale virtuelle trender som handler om klær, sanger, hårklipp, spill og mat.

En stjerne fra Youtube, Tiktok eller Instagram kan påvirke mye. Og når venner og klassekamerater følger disse trendene, øsnker også innvandrerbarn å følge dem. Men foreldrene deres liker det kanskje ikke, for trendene kan virke som et slag mot drømmen om å bevare egen kulturarv.

Innvandrerbarnas venner former deres språk og kultur, foreldrene er ikke alene om påvirkningen. Innvandrerbarn nekter ofte å bruke familiespråket hjemme. Tvert imot legger de press på foreldrene om å bruke språket i det innvandrede landet.

Noen foreldre prøver å lære barna sanger, poesi og lignende fra sine fødeland, og gjerne også på deres morsmål selv om barna ikke engang kan uttale ordene riktig. Foreldre nyter den semi-korrekte uttalen av barna sine og skryter av barna for å bevare kulturarven. Imidlertid kan barna føle det som et press. De har ikke en kulturell tilknytning til skikkene slik foreldrene har. Det er også vanskelig for barna å dele slik kulturarv med sine venner. Noen barn deltar kun for foreldrenes skyld. Men ikke alle barn vil tenke slik.

Innvandrerbarn kan gradvis miste interessen for maten foreldrene anser som sin kulturarv. Barna kan begynne å like det som vennene på skolen spiser.

Det er også mat og drikke som familiens religion kan ha forbud mot. Foreldrene forventer at barna deres ikke spise slik mat. Men for barna kan maten oppleves å ikke ha en slik religiøs betydning. Når foreldrene oppdager at barna spiser forbudt mat, kan det oppstå konflikt med barna, spesielt i tenårene.

Klær kan skape enda større konflikter, dette gjelder jenter mer enn gutter. Landet som foreldrene kommer fra, har kanskje ikke en ungdomskultur i det hel etatt. Så når ei innvandrerjente begynner å gå med relativt korte og avslørende kjoler, føler foreldrene seg en slags hjelpeløshet. Det kan rett og slett være sjokkerende for dem. De kan føle det som en kulturell inntrenging i familien. Hvis klær er et religiøst spørsmål, kan foreldre til og med irettesette jenta.

I slike situasjoner begynner noen barn å leve et dobbelt liv – de oppfører seg på én måte i vennekresten og på en annen måte i familien. De begynner å lyve både til foreldrene og vennene sine, men det er ikke bra for barnas fysiske og psykiske helse.

Det er ikke uvanlig at innvandrerforeldre er mer liberale overfor guttene enn for jentene. De fleste foreldrene har ikke noe imot om sønnen deres følger trender som å gå med rippede jeans eller ha en hårklipp som ikke passer med familiekulturen. De har kanskje ikke en gang noe imot at sønnen dater ei jente fra en annen kultur. Men de kan ha problemer med å akseptere at datteren deres farger håret eller begynner å date.

Imidlertid kan gutter komme til å avvise hele familiekulturen hvis de blir presset for hardt til å følge den. De kan bli et byttedyr for illusjonene om frihet fra autoritet, dermed blir de med i destruktive gjenger. Dette kan føre til dårligere innsats på skolen samt ekstrem konflikt med familien.

I vestlige land snakkes det mye om integreringen av innvandrere. For innvandrerbarna betyr det å følge barn- eller ungdomskulturen som hersker i det nye landet, uansett hva det er. Det viser seg at integrering fremmer foreldre-barn-konflikter i innvandrerfamilier. I følge Journal of Ethnic and Migration Studies Volume 45, 2019 – Issue 9, viser en studie blant dem med marokkansk og tyrkisk opprinnelse (15-45 år) i Nederland at de har noe mer konflikt med foreldrene sine sammenlignet med personer uten migrasjonsbakgrunn. Det konkluderes med at kulturell og sosial integrering kan skade familieforhold.

Så det kan sies at integrering ikke alltid er et ønske fra foreldrene. Nesten hver migrert familie har et kulturgap mellom foreldre og barn. Barn lærer det nye landets språk, oppførsel, holdninger og verdier relativt raskt. Som et resultat lever innvandrerforeldre og barn i økende grad i forskjellige kulturelle verdener.

Både integrering og kulturarv kan ære viktige for barna, men ofte er de helt motsatte av hverandre og det er vanskelig for barna å balansere alt. Så det er foreldrene som trenger å senke forventningene, og samtidig bør de lære hvordan vestlige samfunn verdsetter og belønner individuell frihet. De bør også lære hvordan den digitale verden fungerer og hvordan den påvirker barna. Og med tanke på alt dette, bør foreldrene utvikle strategier som bygger på motivasjon i stedet for kontroll.

For å gjøre det, bør foreldrene være barnas ‘cheerleader’, ikke en kritiker. De bør huske at overforventning, kritikk eller en sammenligning med andre barn, kan føre til angst og depresjon. I samtale rmed barna bør foreldrene stille spørsmål på en slik måte at barna innser problemet og selv finner løsninger.