Norske foreldre er mer liberale til nettet, mener flyktning.
Ratan er politisk flyktning, her gir han noen betraktninger om hvordan det var å komme til Norge og se hvilke holdninger foreldre har til barnas liv på nettet, både blant nordmenn flest og blant minoriteter.
Ratan er politisk flyktning fra et land i Asia. Han var filialleder i en bank og skrev kritiske artikler på fritiden om fundamentalistisk og voldelig islam. Han støttet også rettighetene til kvinner og homofile og fordømte korrupsjonen blant myndighetene. Dessverre havnet han på en drapsliste, flere av hans likesinnede ble brutalt drept og Ratan og familien måtte reise til Norge i 2015. Som gjesteskribent i Barnevakten forteller han hvordan han opplever barnas digitale liv i et nytt land.
Teksten er ikke skrevet av Barnevakten. Det er gjestens synspunkter som kommer til uttrykk.
Av: Ratan, politisk flyktning fra et land i Asia
Måtte flykte til Norge
Avgjørelsen var ikke lett. Men når du har to barn og du vet at det er sannsynlig at de vil bli uten en far resten av livet, var det i grunnen ingen andre løsninger enn å glemme fortiden og håpe på en bedre fremtid. Ikke en fremtid for deg selv, men for barna dine.
Det var barna mine som var grunnen til at jeg bestemte meg for å forlate både jobb, slekt og fedreland. Men hva med barna, var de enige med meg?
Sønnen min var da tolv år, midt i 7. klasse. Han likte skolen sin og hadde noen gode venner. Jeg var bekymret for hvordan han ville ta beslutningen min om å flytte til et nytt land. Jeg visste at det ville være en utfordring for ham å lære et nytt språk og deretter skape nye venner.
Men det viste seg at han tvert imot var veldig ivrig etter å lære ting om Norge og byen vi skulle reise til. Hans nysgjerrighet overrasket meg.
Så kom dagen før vi skulle forlate landet. Han begynte å gråte og ville ikke reise til Norge, han ville gå på skolen hjemme slik han var vant til.
Datteren min, som da var åtte år, var i ganske godt humør. Hun tok oppgaven med å trøste broren sin og sa til ham at også i Norge ville han få gode venner. Det virket, han ble positiv. Og da vi landet på flyplassen i Norge sa hun til broren sin: «Se deg rundt. Så vakkert landet er! Og du ville ikke komme hit?»
Kona mi kunne ikke bli med oss på grunn av problemer med passet. Men hun kom seg heldigvis til Norge en del uker senere.
Jeg bekymret meg mye i det vi skulle reise og kona måtte bli igjen. Jeg tenkte til og med at barna kanskje ikke ville stole på at jeg kunne lage mat og vaske klær. Noe av det som bekymret meg mye, var at datteren min kanskje hadde dysleksi og at det ville skape ekstra utfordringer i Norge hvor hun skulle lære et nytt språk.
Sønnen min er god i engelsk, så da vi kom til Norge, kunne han kommunisere med klassekameratene, for man lærer engelsk på skolen i Norge. Men datteren vår kunne verken engelsk eller norsk. Dessuten er hun innadvendt. Imidlertid var det et annet språk som ble til hjelp for henne i starten. I hjemlandet hadde hun lært hindi ved å se tegneserier på TV. Nå fikk hun en klassekamerat som kom fra et land der man snakket urdu. Siden urdu og hindi er nesten det samme språket muntlig, kunne de snakke sammen. Jeg var glad for at hun fikk minst én person å snakke med i tillegg til oss hjemme.
Selv om sønnen vår lærte norsk raskt, var den første tiden en vanskelig periode. Å for eksempel holde presentasjon for klassen, skapte stor frykt.
Barnas databruk i hjemlandet
Barneoppdragelse er alltid en tøff jobb for foreldre, og som innvandrerforelder tror jeg det er enda tøffere. Å gjøre barna vant til det nye samfunnet og den nye kulturen, er definitivt utfordrende.
Jeg synes det var lettere for meg å kontrollere barnas databruk i hjemlandet. Sønnen min hadde sin egen datamaskin, men han hadde begrenset tilgang til internett. Han kunne bare bruke fire eller fem gigabyte i måneden, derfor måtte han ha et bevisst forhold til nettet, han måtte velge hvordan og når han skulle bruke det.
Han var for øvrig en intens leser. Han leste alle slags bøker – fra barnebøker til evolusjonsvitenskap. Her i Norge la jeg merke til at han sluttet å lese bøker på morsmålet. Det var antagelig to grunner til det. For det første hadde han nå et døgnåpent bredbånd som kan gi ham visuell underholdning når som helst han ville. For det andre mistet han forbindelsen til morsmålet, i Norge hadde han ingen venner som kan han ha en diskusjon med om en bok fra vårt hjemland. Derfor mistet han entusiasmen han hadde hatt før. Likevel leste han engelske bøker som han lånte fra biblioteket. Men også det stoppet etter at han hadde fått sin egen mobiltelefon.
Norske foreldre er liberale
Barn kommer gjerne med mange ulike eksempler for at foreldrene skal godta deres bruk av nettet. De vil fortelle at norske venner får lov av foreldrene til bruke nettet akkurat slik de ønsker. Hvis du er en innvandrerforelder, vet barna dine at du ikke makter å sjekke påstandene deres. Eller selv om du i teorien kan spørre de norske foreldrene, så vil du ikke gjøre det fordi du ikke snakker så godt norsk.
Men det er heller ikke alt som foreldre kjenner til. Det rareste jeg har hørt fra sønnen min var om en konkurranse som skulle foregå om natten med Snapchat, det var en såkalt «utfordring». Vennene hans dro til et bestemt sted og spesifikt tidspunkt om natten for å ta et bilde.
Barna har kontrollen
Noen ganger tar foreldre bort de digitale enhetene fra barn eller begrenser tilgangen til internett. Men innvandrerforeldre er ofte avhengige av barna for å bruke teknologi. Barna lærer fort. Kommer foreldrene fra et land med gamle teknologier, vil barna kjenner teknologiene i Norge bedre enn hva foreldrene gjør.
Når foreldrene har problemer med datamaskinen eller mobilen, er det barna som kan hjelpe dem. Hvis barna deres ikke hjelper dem, kan de noen ganger ikke bruke maskinen i det hele tatt. Derfor er det ikke foreldrene som har kontroll over barnas mediebruk, det er snarere omvendt, det er barna som har kontroll over foreldrenes maskiner og telefoner.
Mindre fysisk aktive
I hjemlandet var barna våre mer fysisk aktive. Her i Norge lokker dataspillene og det blir lite fysisk trening. Slik tror jeg det er i mange innvandrerfamilier, barna får dårlig kondisjon og kan legge på seg. Man forsøker å motivere, men dataspillene vinner.
Norske barn er mer vant til å gå fotturer, gå på ski eller drive med andre aktiviteter og idretter helt fra barndommen av. Men for innvandrerbarn er det vanskelig fordi de ikke finner de aktivitene som de var vant med hjemmefra. Det er forskjell på østlig dans og vestlig ballett, for eksempel, det er ikke sikkert at barna liker den typen aktivitet som tilbys i nærmiljøet.
Norske venner
Det vanskeligste for et innvandrerbarn er å få norske venner. Selv etter flere år i Norge har man gjerne kun venner med lignende innvandrerbakgrunn. Dette kan skyldes at de norske barna har venner fra de var enda yngre, kanskje allerede fra barnehagen. Det er vanskelig å komme inn i vennekretsen når man er 8-12 år. Det er i det hele tatt vanskelig å komme inn i verdenen til de norske barna. Dette gjør at innvandrerbarna er mer avhengige av de digitale enhetene, og det fører videre til at barna blir mindre fysisk aktive.
Foreldre kjenner ikke appene og spillene
En annen utfordring for innvandrerforeldre er at de ikke er godt kjent med mediene barna bruker. For eksempel datteren min bruker mye tid i en app som heter Amino. Jeg hadde ikke den minste anelse om hva det var før jeg snakket med henne. Hun har forklart meg hvordan det fungerer. Jeg har også lest Wikipedia-artikkelen om den, men jeg kan fortsatt ikke si at jeg har forstått det godt.
Så langt har jeg forstått, har denne appen fansbaserte chattegrupper. Da jeg spurte datteren min om appens negative sider, informerte hun meg om at det er «rare mennesker» som sprer spam, rasisme, homofobi og grafisk innhold.
Så hva vil du gjøre når du finner ut at barnet ditt bruker Amino? Du kan ikke hindre henne i å bruke appen. Noen av venninnene hennes bruker den, og der er de interessante chattegruppene som Anime og K-pop som hun er en beundrer av.
Det eneste jeg kan gjøre, er å snakke med henne. Jeg må gi henne en god del av tiden min og gi en leksjon om de «rare menneskene» og deres innhold. Men hvis hun ikke hadde fortalt meg om de disse og hvilket innholdet de sprer, kunne jeg ikke ha gjort noe.
Da jeg spurte sønnen min om de negative sidene ved dataspillet League of Legends, som han spiller nesten daglig, brukte han ordet giftig for å beskrive noen av spillkameratene som kan være tilfeldige spillere. De kan oppføre seg uhøflig og bli sinte om du gjør en feil. Sønnen min sa at når han synes det ble for vanskelig, dempet han lyden og fortsatte spillet. Motstanderspillerne kan også skrive meldinger på chat, og noen ganger skriver de stygge ord eller meldinger.
Barnevakten har tips og råd
Utfordringen for innvandrerforeldrene er at mange av dem ikke vet mye om hva barna deres gjør på enhetene. Nå vet jeg at det er Barnevakten som jobber for at barn og unge skal bruke digitale medier på en trygg og bevisst måte. Der kan jeg få råd om de vanlige dataspillene som barn spiller, og de andre mediene som de bruker. Tidligere visste jeg ikke det. Jeg tror det er slik med de fleste innvandrerforeldre.
Men selv om innvandrerforeldre skulle kjenne til Barnevakten, er det en barriere med språk og kultur. Det er vanskelig å snakke med barna når du ikke aner hva du skal snakke om. Derfor er det nok mange foreldre som unngår å snakke med barna sine; de lar bare barna holde på. Det er ikke bra. Hvis vi ønsker å ha kontroll over barnas mediebruk, må vi være kunnskapsrike, vi må lære og bli oppdatert. Og den utfordringen gir jeg meg selv og alle innvandrerforeldre: Vi må bli oppdaterte om spill og apper og få med oss nyttige tips og råd.
Medietilsynet gir dataspillråd på ulike språk: