Med nesen i mobilen

Det har vært en dramatisk endring de siste årene. Både på grunn av alle de små skjermenhetene som er tettere på kroppen, men også fordi innholdstilbudet er blitt så enormt omfattende.

Nettbrett og smarttelefoner finnes i så godt som alle norske hjem, og smarttelefonen med uante muligheter er nærmest blitt allemannseie fra tidlig i barneskolen. I tillegg har vi enorme mengder med tv-innhold og strømmetjenester tilgjengelig på flere skjermer enn noen gang tidligere. For ikke å snakke om spilltilbudet og de gigantiske samfunnene man kan bli en del av gjennom denne storindustrien.

Velger vi rett?

Som firebarnsmamma og rådgiver i Barnevakten så kjenner jeg at en viktig ferdighet i vårt moderne teknologisamfunn er evnen til å klare å velge og vrake både knyttet til medieinnhold, men også når det gjelder disponering av skjermtid. For at teknologiutviklingen skal bli av positiv betydning er det avgjørende å finne en god balanse i hverdagen, og dette gjelder både barn, unge og oss voksne.

De fleste barn og unge er veldig begeistret for mulighetene de har via skjermer. For noen går reguleringen av skjermbruk sånn noenlunde av seg selv, mens for andre så erfarer vi at det gøyeste av alt er å få være på skjermer og spille, chatte, holde på med koding og kikke på YouTubere, eller kanskje til og med lage YouTube-filmer selv. Medieundersøkelser har flere ganger vist resultater som tilsier at krangling knyttet til skjermtid er vanlig i hjemmet, og mange foreldre ønsker konkrete råd i forhold til dette.

Gjennom mange år har jeg som foredragsholder og rådgiver møtt noen tusen barn og unge og deres foreldre både på skolebesøk og via epost og telefon. Det har vært en spennende reise fra det som var i skuddet for ti år siden – MSN, Josefine, Runescape, Facebook og Skype, til dagens ekstremt mange muligheter for kommunikasjon og underholdning via spill og sosiale medier.

Skjermer over alt

For noen år siden var spørsmålet; hva er passe skjermtid? Nå er fokuset dreid til; når og hvor skal vi være skjermfri? Skjermene er blitt en del av hverdagen for både små og store, spesielt gjennom mobilen, og spesielt i familier med barn fra ti år og oppover. Vi går på tur med hunden mens vi prater og chatter på mobilen. Vi kjører kollektivtransport med nesen i skjermen i stedet for å se ut vinduet. Vi ser på film sammen med venner samtidig som vi leser nyheter og snapper og chatter med andre. Og så videre.

For et par år siden var vi noen foreldre som diskuterte dette med tidsbruk, hvor vi plutselig skjønte at hverdagsøyeblikkene hvor vi normalt ikke gjør noe spesielt annet enn å «henge» rundt hverandre hjemme, er nærmest borte!

De små pausene i hverdagen med tid til refleksjon, tid til å kjenne på følelser, å grue seg og glede seg, å prate om løst og fast, å tulle litt eller å kjede seg, er byttet ut med en runde i et mobilspill, at man sjekker at dyrene har det bra i HayDay, at man sender Snapper eller scroller seg gjennom de siste oppdateringene på Instagram.

Et spørsmål om prioritering

Å finne en god balanse i hverdagen er av avgjørende betydning. Å sette noen rammer for skjermbruk, og samtidig øve opp barna på egne gode skjermvalg, er nødvendig. Dessuten må vi også passe på våre egne prioriteringer knyttet til skjermer.

I møte med barn ute i skolene så snakker vi sammen om dette med bevissthet rundt skjermtid. Mange kan fortelle meg at de har regler for bruk. Vi møter hele bredden, fra de som har foreldre som er veldig strenge, til de som får være på skjermer så mye de selv vil. Vi møter også ganske ofte barn som klager på sine foreldre, og som helt klart mener at foreldrene er for mye på skjerm.

Vi snakker også om viktigheten av søvn med barn og unge. På spørsmålet om de har lurt pappa og mamma med skjerm på sengen om kveldene, så er det ofte bortimot 80 prosent av elevene fra 5. klasse og oppover som rekker opp hånden mens de ler høyt. Det er veldig enkelt å lure de voksne, med mindre man har en streng mamma som samler inn mobilene før legging. De samme elevene er fullstendig klar over at de lurer mest seg selv. Når vi vet hvor avgjørende det er med nok søvn, så er dette noe vi ønsker at man reflekterer over. Det er lett å gjøre noen grep som kan ha stor betydning for barnas trivsel i hverdagen.

Det er også mye omsorg i å ikke la tenåringene nødvendigvis selv få regulere skjermtiden – selv om det er helg og man får høre at «alle andre får spille så lenge de vil i helgene». Selvfølgelig skal de få spille mer og man kan i perioder ha en storspiller i huset uten å få panikk av den grunn, men nok søvn er foreldres ansvar også for store «barn» i ungdomsskolen og videregående skole.

Har vi mistet noe?

Min datter på 17 år sa her en dag: «Mamma, jeg er glad jeg var tolv år da jeg var tolv år og ikke nå.» Hun har en lillesøster i den alderen, og hun ser at hennes hver-dag er en helt annen enn hva hverdagen for en tolvåring var for fem år siden. At en 17-åring som er vokst opp med skjerm, som selv er aktiv i sosiale medier og som benytter seg av alle tilbudene, er kritisk til utviklingen, er verdt å merke seg.

Har vi mistet noe viktig selv om ungene virker ekstremt opptatt av og begeistret for det de holder på med på skjermene?

Blir lekene pakket tidligere på loftet? Er det kjekkere å leke med figurer i MovieStarPlanet eller på Momio enn med dukker og Barbie i virkeligheten? Er det blitt artigere å bygge hus i Minecraft enn å bygge hytter på ekte i skogen? Vil barna heller spille FIFA enn å gå på fotballtrening i ruskevær en høstkveld? Er det mer spennende å krige i Call of Duty enn å leke ertekrig ute med kompiser?

Jeg tror nok at barn og unge fortsatt er stoltere over hytter de bygger på «ekte» enn det de bygger i spill, og ertekrigene i nabolaget blir i ettertid mer mimret over enn slagene på skjermen. Men det er mange belønningsmekanismer i spillene, og det er mye oppmerksomhet å hente i «likes» og kommentarer, så det er lett å bli «dratt med». Spillindustrien og sosiale medier er ekstremt gode på dette med belønning og å «holde på» oppmerksomheten vår.

Et voksenansvar

Det er også mer bedagelig for oss voksne at det ikke blir rot med spiker og material, at barna ikke roter dukker og lego utover hele huset, og at de kriger hjemme via skjermer i stedet for å hyle og skrike i nabolaget.

Kan det være at vi gir lettere etter fordi det er mer bedagelig for oss voksne? Som voksne har vi et ansvar for å tilrettelegge for aktivitet og sosial trening, og ingenting er bedre enn først å stille på fotballtrening og så kose seg med FIFA etter trening og en god dusj.

Barn og unges grunnleggende behov for å bli sett og elsket, for anerkjennelse, variert erfaring av mestring, sosial samhandling og tid til lek og utfoldelse, fysisk trening, sunn mat og nok søvn er avgjørende for deres utvikling som mennesker – både kropp og sjel. Dette fordrer at man har tid nok til alt dette, og det er vårt foreldreansvar å passe på at skjermtiden er balansert opp mot alt annet viktig for et barns utvikling. «Alt med måte» er et godt uttrykk som gjelder også for skjermbruk.