The Last Guardian

The Last Guardian starter opp med kormusikk, strengeinstrumenter og piano, allerede fra introduksjonen, forstår man at spillet vil levere et musikkspor som virkelig imponerer. Her innlemmes man inn i en spennende verden full av overnaturlige elementer og mytologi.

Hovedpersonen, en ung gutt, våkner opp i en hule ved siden av et stort dyr som er bundet og fanget. Dyret minner om en slags overdimensjonert hundevalp med vinger. Dyret er også såret, og tvilsom til guttens tilstedeværelse. Etter hvert finner man mat og fjerner spydbiter fra dyrets kropp, og så er et vennskap i ferd med å formes.

Ja fordi både dyret og Trico er avhengig av hverandre for å komme videre i spillet. Det krever samarbeid og kommunikasjon. Man kan kommunisere med Trico, klatre på ham, få ham til å hjelpe deg med å løse hindringer. Alt i alt, er det utrolig spennende å samhandle med et så massivt vesen. Det er ikke alltid han lyer, men ved å lokke med mat, så føyer han seg etter hvert.

Man får også et magisk speil etter hvert, der det viser seg at Trico kan skyte lyn fra halen sin. Dette er suverent til å ødelegge barrierer. Ellers, så får man hjelp av dyret til å eliminere fiender, og nå høyder som man ellers ikke kunne ha rukket opp til.

Ideene i spillet er gode, men fungere ikke alltid like godt i praksis. Kontrollene er klumsete, og kamerahåndteringen frustrerende. Det hender stadig vekk at spillfiguren hopper, snubler, bommer, eller går feil vei. Ting og tang flyter ikke alltid slik man skulle ønske, og av og til jobber spillfiguren heller mot enn med deg. Dette gjør at det tar lengre tid enn nødvendig å komme seg videre i spillet, og noen ganger faller man til og med i døden av samme grunn.

Spillet er ikke alltid like intuitivt heller. Noen ganger virker det som om omgivelsene hinter en vei, men så er løsningen egentlig en helt annen. Det blir vanskelig å tolke til tider. Her må man altså ha et tålmodig øye.

Ellers så er grafikken utrolig imponerende. Spillfiguren og dyret tar seg svært godt ut. Og de åpne landområdene er vakre og med imponerende høyder og fargerik grafikk med pene detaljer, men noe grovkornet til tider. Her er det sommerfugler, støv, planteliv, historiske monumenter og flott lyssetting.

The Last Guardian har altså en god ide i bunn. Og det er rørende og sterkt å se hvordan vennskapet og den gjensidige avhengigheten mellom dyr og menneske utvikler seg. Trico er på sin side et spennende vesen, med personlighet. Han er leken, alvorlig, beskyttende og ulydig til tider. Akkurat slik en massiv hundevalp bør være.

Men i praksis er spillet også klumsete, til tider lite i intuitivt og vanskelig å håndtere. Så her sitter man igjen med en blandet opplevelse, men har man tålmodighet nok, så er dette verdt tiden din.

Egnethet:

The Last Guardian er et flott spill for barn som byr på logiske utfordringer og omtaler tema som vennskap, samarbeid og gjensidig avhengighet.

Spillet inneholder milde former for vold, og noen mørkere sekvenser som kan være skumle for noen barn. Blant annet når man oppdager at dyret er fanget.

Det er milde former for blod når fantasifigurer angriper Trico. Men ingen sterkere skildringer av vold utover det.

Spillet fordrer også tålmodighet og et godt øye for å finne veien videre i spillet, i og med at det ikke alltid er like intuitivt.

Vanskelighetsgrad:

0-11 år: Under aldersanbefaling.

12-15 år: Spillet passer godt for denne aldersgruppen. En introduksjon lærer bort grunnleggende manøvrering og kamerahåndtering. Spillet er ikke alltid like intuitivt, noe som krever tid og tålmodighet. Styringen er også klumsete til tider, og krever tålmodighet.

16+ år: Spillet kan underholde ungdom og voksne. Her er det en rekke logiske utfordringer som ikke alltid er like enkle å bryne seg på.

Spilltrailer:

Hvordan vurderer Barnevakten spill?

Les våre kriterer for spillanmeldelser