As Long As You’re Here

As Long As You’re Here er et kort, men et sterkt og inntrykksfullt dataspill. Som spiller får man ta del i livet til Annie, som lever med demens. Som spiller utfører man daglige gjøremål og utforsker gjenstander som hennes datter har funnet frem, for å se om det kan vekke minner fra barndommen.

Det er ikke et spill som passer for yngre å spille alene. Dette spillet passer godt for voksne og ungdom som ønsker å reflektere sammen over hvordan det kan oppleves å leve med demens. Spillet egner seg godt som samtalegrunnlag, enten i familiesammenheng eller i undervisning.

Marlène, daglig leder i det danske spillselskapet Autoscopia Interactive, fikk idéen til spillet etter at hun mistet sin bestemor til Alzheimers sykdom. For henne ble spillet en måte å bearbeide sorgen på og et forsøk på å forstå bestemoren liv de siste årene.

Spillet startet som et studentprosjekt ved Universitetet i København i 2018. Etter mange nedlastninger på en spillnettside og flere visninger på YouTube, ble det nominert til Best student Game ved Independent Games Festival i 2020. Flere gode tilbakemeldinger førte til at studentprosjektet utviklet seg til en fulltidsproduksjon og et spill som nå er lansert høsten 2025.

Spillet åpner med en merknad til spilleren:

As Log As You’re here er et kreativt verk om det å leve med Alzheimers sykdom. Det skildrer opplevelsen til en bestemt person og er ikke ment som en klinisk simulering av demens eller dens symptomer. Hvis dette er et tema du ikke føler deg klar for å ta del i, anbefales det å hoppe over denne opplevelsen for nå, og ta vare på deg selv.

Spillet starter på et busstopp hvor Annie ikke helt vet hvor hun er. Annie snakker med sin datter, hvor de sammen prøver å finne ut hvor hun finner seg. Hun ser seg rundt og leter etter gateskilt, bussnummer eller andre visuelle kjennetegn.

I flere av dialogene i spillet får spilleren valg om å svare ærlig eller late som ingenting. Dette forsterker følelsen av å ville skjule noe og unngå å sette ord på det. Nesten som om det å snakke høyt om det, blir en innrømmelse av at noe faktisk er galt.

Dialogen i spillet er på engelsk og vises som tekst. Det finnes ingen muntlig tale, men enkelte lyder og sukk som passer til konteksten. Spillet består derfor av en del lesing for å følge dialoger, familiehistorier i bøker, brev fra legen og beskrivelser i dagboken.

I spillet blir det raskt tydelig at datteren er bekymret og føler hun står nok så alene i ansvaret. Broren bor et annet sted, og hun står derfor for det meste av omsorgen for sin demente mor. Spillet formidler på en god måte hvor krevende det kan være når omsorgsrollene snus.

Annie befinner seg nå i en situasjon hvor datteren må ta vare på henne. Ikke fordi hun er dårlig til beins, men fordi hverdagen gradvis blir vanskeligere å mestre. Samtidig er det fint å se hvordan både svigersønn og barnebarn bidrar med gode opplevelser, som familiemiddager og puslespill sammen.

I løpet av spillet lager Annie et slektstre ved å klippe ut bilder og lime dem på et stort ark. Dette prosjektet gjør det lettere for spilleren å knytte ansikter til navnene som dukker opp i brev og dagboknotater. Spillet bruker ekte bilder fra utviklernes egne familiemedlemmer. Ifølge nettsiden deres er noen av personene på bildene mennesker som selv levde med Alzheimers sykdom.

Dagene starter med at Annie står opp av sengen. Det første som møter spilleren, er gule lapper over alt i huset. Dette er spor etter datteren eller andre familiemedlemmer som har skrevet store gule huskelapper med beskjeder som «Husk å ta medisin», «Vann plantene» og «Lag kaffe». Etter hvert som oppgavene blir utført, forsvinner lappene.

Enkelte visuelle grep forsterker følelsen av desorientering, som at gjenstander ikke alltid står der de gjorde tidligere. Det gjør at spilleren må lete etter ting som kaffekoppen hver dag.

Plutselig kan alt være mørkt, og store deler av dagen er borte. Slik oppleves dagen som fragmentert og forvirrende. Det er tydelig at Annie har hatt besøk, men spilleren opplever det først i etterkant, ved å finne spor av nye flytteesker eller gjenstander som er plassert ut i huset.

Stemningen i spillet er rolig, og musikken er avslappende og noen ganger fraværende. En ny dag starter og mange av de samme oppgavene venter.

Iblant dukker det også opp brev, enten fra Annies avdøde bror eller fra legen. Mens Annie leser brevet, står kaffetrakteren på, og kaffekoppen som sto på stuebordet i går er plutselig et annet sted. Man husker bare ikke hvor, og løsningen blir da å lete.

Medisinen ligger alltid klar på badet. I dosetten ser man at mandagens, tirsdagens og torsdagens medisin er tatt, mens onsdagen er hoppet over. På badet står også vannkannen, og det minner om at blomstene må vannes. Spilleren tar vannkannen med inn i stuen, vanner blomstene og går deretter til kjøkkenet for å sette den fra seg. Da dukker tanken opp om at man egentlig var på utkikk etter kaffekoppen, og leitingen starter på nytt i de andre rommene. Når man endelig finner kaffekoppen og skal gå inn på kjøkkenet igjen, befinner man seg plutselig i et annet rom, et rom som egentlig skulle vært kjøkkenet.

Gjennom hele spillet er det en følelse av at ting ikke henger sammen slik de burde. Mot slutten av dagen kommer ofte datteren på besøk. Spilleren står ovenfor flere valg i dialogen om man skal fortelle sannheten om dagens opplevelser, eller la være for å ikke bekymre datteren.

Gjennom spillet blir man gradvis inkludert i brorens historie. Fortellingen formidles stykkevis og delt, og trer tydeligere frem jo flere objekter man utforsker. Den handler om en bror som reiser til utlandet for å «finne seg selv», og en alkoholisert far som har utøvd vold mot sønnen sin.

Spillet er en sterk opplevelse, selv om det bare varer rundt to timer. Det er et spill som blir værende i tankene, og som gir et nytt og menneskelig blikk på en sykdom som rammer om lag tre prosent av alle over 65 år.

Spillet formidler en god følelse av at Annie er omgitt av mennesker som bryr seg om henne. Samtidig får spilleren ta del i Annies bekymring for utviklingen av sykdommen. Hverdagslige oppgaver blir gradvis til utfordringer, og man havner i situasjoner som ikke alltid gir mening eller helt forstår hvordan man havnet i.

As Long As You’re er et godt eksempel på hvordan dataspill kan fungere som kulturelle uttrykk som skaper ettertanke og innsikt.

Alle foto: Autoscopia Interactive

Egnethet:

As Long As You’re Here har ingen anbefalt aldersgrense fra PEGI. Ikke alle spill får dette, særlig gjelder dette en del spill som utgis til PC.

Spillet passer best for ungdommer som spiller sammen med en voksen, slik at opplevelsene i spillet kan snakkes om underveis.

Spillet inneholder tekstlige beskrivelser av en alkoholisert far og en sønn som er blitt utsatt for vold.

Det er ingen blod i spillet.

Vanskelighetsgrad:

Spillmekanikkene er enkle. Spilleren interagerer med objekter ved å klikke på dem. Dette er ikke et spill som skal utfordre spilleren med avanserte knappekombinasjoner, men som i stedet formidler en historie gjennom (for noen) enkle, hverdagslige oppgaver.

Reklamefilm:

Hvordan vurderer Barnevakten spill?

Les våre kriterer for spillanmeldelser