Fokuser på barnas refleksjoner når de ser film

Etter at barn har sett film, kan dialogen med den voksne bære preg av en forutbestemt mening om hva barnet skal ha lært. Men kanskje har barna reflektert over noe helt annet enn det man har forestilt seg, sier regissør Katarina Launing.

Nesten alle fortellinger har noe de vil si om verden eller det å være et menneske, sier Katarina Launing, kjent for blant annet Kule kidz gråter ikke og Julenatt i blåfjell.

– Den som lager filmen mener noe om verden og hvordan man skal leve, og dette kan formidles i en bok eller film. Men det kommer an på barnets alder hvor mye de reflekterer over innholdet i en film. I tidlig skolealder begynner mange å kunne organisere og se sammenhenger om hvordan film er bygget opp. Noen klarer å identifisere seg med hovedpersonen og det han eller hun opplever. Og det kan være positivt å se at karakteren opplever noe som skjer i barnets eget liv, sier Launing.

Voksne har en betydningsfull rolle for å legge til rette for at barn reflekterer over tema og innhold, mener Launing. Regissøren oppfordrer voksne til ikke å ta rollen som «den flinke voksne med de riktige meningene og intensjonene». Da kan man glemme å lytte til det barna får ut av å ha sett en film, og det kan være noe helt annet enn det vi voksne forestiller oss.

– Det viktigste man kan gjøre er å se film sammen med barna, enten det er for underholdningens skyld eller av andre årsaker. Omtrent alle filmer har et eller annet budskap eller tema man kan reflektere over. Men en felle vi voksne ofte går i er når vi skyver fortolkninger over på barna våre. Hvis vi heller lytter til barna, kan vi åpne opp for en sann dialog der vi virkelig får vite hva som bygger og bor i et barn. Noen ganger reflekterer barn over helt andre ting enn det vi tror. I verste fall kan vi stenge for tankene barna har dersom vi dytter på dem spørsmål og tema som vi tror filmen handler om. I stedet bør vi forsøke å hente frem deres refleksjoner, sier Launing.

Regissøren trekker frem Kule kidz gråter ikke som et eksempel. Selv om et av temaene kan være «døden» så har regissøren møtt barn som undret seg over helt andre ting etter å ha sett filmen.

– Noen lurte på om skuespilleren måtte klippe bort alt håret i virkeligheten, og hvordan noen kunne være kjæreste med en som var skallet. Dette trekker tråder til helt andre temaer som for eksempel hva som betegnes som skjønnhet og vakker. Hvis jeg hadde tatt rollen som moraliserende og sagt at nå skal vi snakke om «døden», så hadde jeg kanskje lukket alle dører og mulige diskusjoner videre. Så lytt til barna og inviter dem til å komme med sine refleksjoner og ta tak i dem, sier Launing.

Film handler om mennesket

Med titler som Kule kidz gråter ikke og Julenatt i blåfjell har regissør Katarina Launing fått solid erfaring med å lage film for barn og unge. Nå er hun midt i produksjonen av en dansefilm – Battle, som handler om ungdomsmiljø i Oslo, dans, dobbeltliv og forelskelse.

– Mediet kombinerer alt jeg elsker og film handler om menneskelig atferd, skuespill, drama og fortellinger om det å være menneske. Det å lage film er å undersøke hvorfor mennesker tar valg og handler ut ifra forutsetningene sine. Når jeg lager film går jeg inn i temaer som igjen gir meg nye erfaringer og innsikt. Det handler om å forstå karakterene i filmen, og om nødvendig «research». Nå som jeg lager en dansefilm må jeg forstå mekanismene bak dans og hvorfor utøverne utfordrer kroppen sin på den måten de gjør. Dette blir nytt for meg for hver film jeg lager. I Kule kidz gråter ikke, som handler om en liten jente som får leukemi, måtte jeg skaffe meg innsikt i hva sykdommen handler om, og hvordan det er å møte helsevesenet og behandling. Da får jeg en innsikt som jeg ikke hadde fått foruten filmmediet, sier Launing.

Regissøren påpeker at film har en egen måte å formidle en historie på, blant annet at man kommer så nær opp til virkeligheten som mulig.

– Film er ikke nødvendigvis bedre enn bøker og andre måter å fortelle en historie på, men den er allikevel unik. Men man får en direkte kontakt, og så langt det er mulig, viser film livet som det er. Mennesker leser konstant kroppsspråket til andre når vi kommuniserer, og et ansiktsuttrykk formidler hva som ligger bak ordene våre. Så derfor ligger film nærmest den måten vi leser hverandre i vår hverdag, og dette på en måte som mange andre medier ikke kan få til, sier Launing.

Foto: SF Norge AS/Cinenord