Innvandrerforeldre – hva mener de om barnas skjermbruk?

Ratan er politisk flyktning fra et land i Asia. I denne artikkeen ser han nærmere på Banevaktens rapport «Skjermet barndom».

Av: Ratan

«Skjermet Barndom?» er en rapport som dekker to kvantitative webbaserte undersøkelser relatert til barns skjermbruk. Den ene for foreldrene til grunnskolebarn og den andre for grunnskolelærerne. Rapporten er laget av en forskergruppe ved NLA Høgskole med Barnevakten som oppdragsgiver.

Som en innvandrerforelder tenker jeg at erfaringen til innvandrerforeldrene kan være litt forskjelle. Derfor har jeg tatt hensyn til analysen av foreldrenes data og prøvd å markere hvor innvandrerforeldrene kan ha noen forskjellige erfaringer.

Først må jeg si at blant 10427 respondenter er det selvfølgelig en del innvandrerforeldre. Siden statikken ikke reflekter noen informasjon om dem, er det ingen måte vi kan si hvor mange de er eller hvordan deres deltakelse har påvirket den samlede statistikken.

Dårligere råd til nytt datautstyr

Fra undersøkelsen får vi vite at de fleste foreldre har opplevd press fra barna på å skaffe digitalt utstyr (i liten grad 28 prosent, i noen grad 39 prosent, i stor grad 15 prosent) og blant dem sier 65 prosent av foreldre at presset består i at barnas venner og klassekamerater har mer eller bedre digitalt utstyr.

Barn som har dataspill som en hobby, etterspør gjerne etter nye enheter. Alltid kommer det et nytt spill som man kan ikke bruke med det gamle utstyret. Dessuten er det mange spill som krever en premiumkonto. Man må betale for dem.

Som nykommere til landet er det vanlig at innvandrerforeldre har mindre råd enn de norske foreldre til å kjøpe kostbart utstyr til barna. Men ofte har barna ikke en forståelse om det. Derfor kan dette presset ha en stor påvirkning i hjemmemiljøet.

Mindre teknologikunnskap

Undersøkelsen viser at de fleste foreldre og foresatte følger med på barnas mediebruk (i noen grad 28 prosent, i stor grad 42 prosent, i svært stor grad 26 prosent). Men for innvandrerforeldre kan det være vanskelig å gjøre det samme. For å følge med på barns mediebruk, må foreldrene være oppdaterte om både trender og aktuelle teknologier.

En lignende situasjon kan oppstå når det gjelder å sette grenser for skjermtid. Nesten halvparten av foreldre bruker tekniske tiltak som Google Family Link eller begrensning via ruter for å begrense skjermbruk til barn på småskoletrinnet og mellomtrinnet. Foreldre med lite kunnskap om teknologier kan ha det vanskelig med å bruke disse appene. Noen vet kanskje ikke en gang om at slik teknologi eksisterer. Det samme kan gjelde også norske foreldre, men de har ofte bedre utdannelse enn sine kollegaer som er innvandrere, særlig de som har kommet fra u-land.

Statistikken viser at de fleste foreldre har kompetanse om skjermbruk, men 8 prosent har i liten grad og 2 prosent har i svært liten grad kompetanse. Når vi tenker på antall, er det ikke lite. Dessverre har vi ingen statikk om forskjellen mellom norske foreldre og innvandrerforeldre. Vi kan ikke si hvor stor forskjellen er. Men barna til innvandrerforeldre har ofte bedre teknologikunnskaper enn foreldrene. I noen familier kan barna derfor ha kontroll over eget mediebruk hvis de vil.

Kanskje mindre konflikt

Mer enn halvparten av foreldrene har opplevd skjermtid som en kilde til konflikt i møte med barn – noen ganger (43 prosent) eller ofte (16,2 prosent).

En forelder til et barn i 7. klasse har kommentert om grensetting:

«Er bekymret. Han sier alle vennene hans spiller like mye. Ofte aggressiv når jeg sier han må avslutte spillingen. Føler meg ofte maktesløs og fortvilet over situasjoner.»

En annen forelder til et barn i 9. klasse har skrevet:

«Har prøvd så mange ganger, glemmer det, barnet har ingen å være med i fritiden.»

Dette problemet er vanlig for alle barn, men siden innvandrerbarn ofte har en vennekrets med barn med innvandrerbakgrunn, har de kanskje færre venner å leke med på fritiden, hvis de bor i et område med få innvandrerfamilier.

Imidlertid kan skjermbruksrelaterte konflikter være mindre i innvandrerfamiliene enn i de norske. For å snakke med barn om skjermbruk eller begrense barnas skjermtid, må foreldre være kunnskapsrike. Hvis barna får tillatelse til å bruke hva de vil og foreldre har ingen kunnskap om det, er det liten sjanse for at det blir konflikter. Noen ganger føler foreldre seg like maktesløs som forelderen som har kommentert ovenfor og slutter med å begrense barns mediebruk for å unngå konflikter. Men dette er bare en gjetning, for det er ikke data i undersøkelsen som underbygger dette.

Språk – det vanskeligste

I tillegg kan språket gjøre jobben vanskeligere for innvandrerforeldre. Fra rapporten om foreldre til grunnskolebarn får vi se at de fleste bruker ressurssider som Nettvett, Barnevakten, Slettmeg, Forbrukerrådet og mange andre. Men alle disse ressursene er bare tilgjengelig på norsk. For å forstå dem, må man ha en god forståelse av norsk språk. Språk er også viktig for å forstå hvordan det fungerer. Det er ikke lett for innvandrerforeldrene, og nesten umulig for de som nylig er kommet til Norge.

I slike situasjoner er innvandrerforeldre avhengige av opplæringen barna får på skolen. Det ser vi av statistikken også. Ved påstanden «Jeg er trygg på skolen gir mitt barn god opplæring i nettvett, inkl. bruk av sosiale medier.» er det 32,2 prosent av respondentene som har høyeste fullførte utdanning som grunnskole/folkeskole/realskole helt enig, men foreldre som har fullført utdanning fra universitet/høyskole, er bare 12,6 prosent helt enig. Den går gradvis ned desto høyere utdanning respondentene har.

Selv om mange innvandrerforeldre kan ha høyere utdanning, hindrer språket dem i å bruke ressursene som hjelper dem med å ha kontroll over barnas mediebruk.

Når det gjelder samarbeidet mellom hjem og skole, svarer nesten halvparten av respondentene at de i liten (27 prosent) eller svært liten grad (18 prosent) opplever at skolen gir dem hjelp til å bevisstgjøre barnet på sin skjermbruk. Blant respondentene av denne undersøkelsen er norske foreldre et flertall, det kan vi si. Og vi kan også konkludere at de har god norskkunnskap, fordi uten det hadde det vært umulig å delta i undersøkelsen.

Hvis norske foreldre tenker på at de får lite hjelp fra skolen, hva med innvandrerforeldre som har svært mindre norskkunnskaper enn de norske og er nesten avhengige av opplæringen barna får på skolen? Det er selvfølgelig vanskeligere.

Viktig at kjeden ikke knekker

70 prosent av respondentene er helt eller delvis enig at barn under 13 år skulle ikke få lov til a være på sosiale medier fordi de ikke er modne nok. En forelder til barn i 5. klasse, om hvilke temaområder det er størst behov for å ta opp, har skrevet:

«Det største problemet jeg som forelder opplever rundt dette er at andre foreldre er slepphendte med skjermtid og aldergrenser. Det er tøft for mitt barn å stå imot.»

Det er kanskje det tøffeste for alle foreldrene. På skolen og i vennenerkretsen virker aldergrensen som en kjede. Noen barn kan være selvstendige og ha god forståelse av mediebruk, og det er derfor foreldrene bli slepphendte med skjermtid og aldergrenser, men de knekker kjeden.

For innvandrerforeldre til grunnskolebarn, samme som den forelderen som er nevnt ovenfor, er det viktig at den kjeden ikke knekker. Men i denne tidsalderen av individualisme, har andre lite å de skulle ha sagt, for eksmpel hvis en av foreldrene tillater barnet sitt å bruke sosiale medier før aldersgrensen 13 år og derfor bryter kjeden. Vi vil bare være kunnskapsrike og gjøre det vi synes er bra for barna våre.

En lignende undersøkelse om innvandrerforeldre

«Skjermet Barndom?» er en fenomenal undersøkelse som dekker nesten hele området om barns skjermbruk og foreldrenes syn på det. Siden den er kvantitativ, vi har en god forståelse av situasjonen i Norge. Det vil hjelpe både skolene og foreldrene til å innse hvor de trenger å ta steget opp og gjøre det som er nødvendig. Det kan til og med hjelpe beslutningstakerne å ta en beslutning i fremtiden. Men det som mangler, er situasjonen for innvandrerforeldre.

Også innvandrerforeldre er foreldre til barn, og de trenger å kontrollere barnas databruk hjemme. Siden alt kildematerialet er på norsk, er det selvfølgelig vanskelig for dem å være kunnskapsrike, særlig de som er relativt nye i dette landet.

Jeg håper en undersøkelse blant innvandrerforeldrene, eller en lignende studie som skiller data for innvandrerforeldre, vil bidra til å forstå deres situasjon godt. Det vil også hjelpe lærere og beslutningstakere å ta riktig skritt, om nødvendig.