Terminator: Dark Fate – Defiance (begrenset test)

(Vi har bare fått testet en begrenset del av spillet. Det kan derfor være fremtidig innhold i spillet som vi ikke har oversikt over).

Helt siden filmen The Terminator fra 1984 med skuespillere Arnold Schwarzenegger og Linda Hamilton tok sci fi-sjangeren med storm, har krigføring mellom mennesker og AI vært en greie. Fordi Terminator-universet var dypt, dystert og mørkt med nok materiale som har blitt utforsket siden både i film, TV-serie og i spill.

I Terminator: Dark Fate – Defiance er man i fremtiden. Og krigen mellom mennesker og maskiner pågår for fullt. Her er man ikke i rollen som fotsoldat, men som taktiker og sjef med blikket sett ovenfra. Et intenst strategispill med andre ord.

Blant heltene finner man en gruppe soldater som kalles «Founders». Og målet er å berge det som er igjen av sivile, militære og hva annet som kan stille til krigs i møte med metall-krigere.

Vi har kun fått tilgang til spillets fem første oppdrag, ettersom det var tilgjengelig per nå. I reklameteksten skal spillet ved utgivelse åpenbart ha flere oppdrag å bryne seg på, i tillegg til flerspiller hvor man kan spille som Founders, Resistance og skurkene selv, Legion.

Sjangeren er altså strategispill hvor man styrer militære styrker ovenfra. Stilen minner blant annet om spill som Company of Heroes 3 hvor man har ulike typer soldater, tanks og annet av kjøretøy til disposisjon.

Spillet er samtidig rikt på taktiske muligheter. Man kan plassere skarpskyttere på en høyde for å få bedre oversikt. Soldater med raketter er ypperlige i møte med større, armerte fiender. Men begge disse to eksemplene er også sårbare for angrep.

Ellers har man kjøretøy med maskingevær, kanontårn og andre midler for å frakte soldater både hit og dit.

I tillegg har man mer tradisjonelle grupper med fotsoldater, ingeniører og mer. Man kan også gi soldatene ulike ordre som å holde stand, ligge på bakken for å finne dekning, angripe bestemte mål samtidig som man beveger seg og mer.

Utover det kan man bruke landskapet for alt det er verdt. Det kan være å forskanse seg i et hus som gir dekning. Ellers er det elver, skog og ujevnheter i terrenget som byr på variasjon og taktiske muligheter.

Fiendene angriper som regel i bølger. Her varierer det i alt fra enkle fotsoldater til større, armerte maskiner. Andre ganger kommer selvmordsdroner i høy hastighet og må elimineres så kjapt som mulig.

Spillet skal ellers bære preg av at det du har av ressurser og styrker får du også ta med deg videre til neste oppdrag. Så jo bedre du gjør det i spillet, jo lettere blir det i neste steg.

I den begrensede tilgangen vi fikk til spillet, fikk vi prøvekjøre fem oppdrag. De tre første dreier seg om opplæring og lærer bort det grunnleggende om hvordan man styrer kamera, gir ordre til spillfigurene og mer.

Det er en intuitiv inngang som også introduserer spillets historie.

Man styrer altså en gruppe med soldater som har blitt adskilt fra resten av den militære opposisjonen. Og her må man gjøre så godt som man kan med de ressursene man har til disposisjon og i et landskap preget av fiender.

I tillegg til å styre det som skjer på slagmarken, kan man mellom oppdragene også ta hånd om andre detaljer. Blant annet velge ut hvor mange soldater og kjøretøy som skal bli med ut på oppdrag. Her har man også begrenset med ressurser til å fylle på ny med drivstoff, ammunisjon og reparasjon.

Åpenbart kan man jo tenke at jo flere i kamp jo bedre er det. Men her er det en avveining etter behov og en viss risiko for mer tap også.

Spillets første historie byr også på et landskap der ulike bosetninger og fraksjoner kjemper om landområde og ressurser. Det er små historiebiter og dialoger når man møter ulike karakterer. Og dette er med på å gi mer liv og dybde til spilluniverset.

Samtidig kan man også ta valg som fører til diplomati eller krig med lokalbefolkningen.

Rent grafisk ser spillet lekkert ut med flotte, varierte landskap. Her er det bosetninger, ruiner, elver, trær, veier og mer. Kjøretøy og fotsoldater ser også bra ut, og ikke minst krigerne som er i form av maskiner.

Stemmeskuespillerne gjør også en god jobb, og dialogen er interessant nok til å by på mer innhold mellom lagene når man ukjempet kriger.

Ellers har spillet nok av dybde når man har mulighet til å foreta taktiske valg, beregning av ressurser og et utvalg av hva man skal gjøre med hvilke soldater før kamp. Det føles som om mer står på spill når vinn og tap følger over mellom oppdrag.

Spillet bærer samtidig preg av et litt knotete minikart. Som eksempel, starter man i høyre hjørne, og perspektivet og bevegelsen på minikartet gir ikke alltid mening. Det samme gjelder for noen av oppdragsmålene. «Finn et kjøretøy». Men så står det ikke hvor kjøretøyet befinner seg.

Andre utfordringer dreier seg om at spillet krasjer, eller at kjøretøy kjører inni hverandre. Men det var ikke mange slike opplevelser, og sannsynligvis vil dette utbedres med fremtidige oppdateringer og frem til spillets endelige utgivelse.

Det som Terminator: Dark Fate – Defiance gjør godt er kompleksiteten. Man har ulike typer soldater som komplimentere hverandre med ulike svakheter og styrker. Disse fungerer nesten som sjakkbrikker og noen har unike egenskaper som muligheten til å overstyre AI-fiender.

Spillkartene har også bygg og kjøretøy som er fordelt utover og som kan okkuperes eller brukes taktisk.

Ellers kan man ta valg underveis som påvirker spillets gang og historie. For eksempel om man velger å samarbeide med lokalbefolkningen, eller ikke. Og det ser ut til at avgjørelsene man tar påvirker spillets gang også i etterkant.

Ikke minst er Terminator: Dark Fate – Defiance et utfordrende spill. Selv på «normal» vanskelighetsgrad oppleves styrkene til fienden som habile og farlige. Man kan raskt bli overkjørt om man ikke er forsiktig.

Det kan tidvis bli mye å gjøre på en gang der man skal redde en person på en side av kartet samtidig som man skal bekjempe fiendtlige styrker på to andre. Heldigvis går det an å starte oppdragene på ny og forsøke å gjøre noe annerledes. Og man kan når som helst pause spillet for å tenke seg litt om.

Alt i alt er dette et engasjerende, intenst og dypt strategispill med mange muligheter for å skreddersy egen taktikk og opplevelse.

Alle foto: Slitherine Ltd.

Egnethet

Dette spillet har ikke fått noen anbefalt aldersgrense av PEGI. Årsaken til dette er at spillet utgis på Steam som plattform, og ikke alle spillutviklere og spill tilhører PEGI-systemet for å sette anbefalte aldersgrenser på spill.

I spillet er perspektivet sett ovenfra. Det er tydelig fantasi her med en dyster og mørk apokalyptisk stemning. Mennesker kjemper mot mennesker. Noen er preget av grådighet, andre heltemot.

Styrkene kjemper med maskingevær, raketter, tanks og annet av våpen. Fiendene bruker laserlignende gevær og eksplosiver. Både menneskefigurer og krigsmaskiner kan dø og eksplodere i kamp.

Vanskelighetsgrad:

Dette spillet er nokså komplisert. Man må forstå engelsk tekst og tale, samt håndtere et tidvis kaotisk krigsbilde. Det er mulig å velge mellom fire vanskelighetsgrader som påvirker hvor sterke fiendene er. Ellers får man en god opplæring i starten av spillet, men taktikken må man til slutt legge selv.

Spilltrailer:

Hvordan vurderer Barnevakten spill?

Les våre kriterer for spillanmeldelser