Viewfinder

Viewfinder er litt av en perle på dataspill-fronten. Med en nytenkende og kreativ vri på puslespill-sjangeren, skal man løse logiske hindringer ved hjelp av perspektiver. Og konseptet er både fengende og utfordrende til en og samme tid.

Her får man rett og slett utforske spillmediet med en tilnærming som man ikke har opplevd før. Utviklerne har tenkt ut en kreativ ide, og denne fungerer som basis gjennom hele spillets gang.

For å ta Viewfinder fra starten, så er dette et førstepersonsspill der man skal vandre gjennom labyrinter. Her gjelder det å gi kraft til en teleporteringsmaskin slik at man kommer seg videre til neste nivå i spillet.

Som regel må man finne en eller flere batterier for å gi kraft til teleporteringsmaskinen, og alle disse er fordelt utover labyrinten på finurlig vis.

Det er imidlertid hvordan man løser labyrintene som er det mest spennende med Viewfinder. For det er ingen fiender som skal overkommes eller skjulte dører som skal låses opp. I stedet bruker man perspektivet til hjelp.

Det kan hende man må komme seg forbi et stup. Da plukker man kanskje opp et bilde av en bro som ligger på en oppslagstavle. Bildet blir så en del av spillverdenen, slik at man kan bruke broen for å nå over stupet. Dette ved å plassere bildet av broen ved stupet.

Andre ganger ligger det kanskje en gjenstand som man må nå i 2. etasje uten en vei opp.

Ved å ta bilde av en trapp som er et annet sted på spillkartet, kan man så plassere fotografiet og dermed trappen for å nå gjenstanden som ligger høyt oppe. Man kan på den måten gå inn i fotografiet og bruke dets egenskaper der behovet er størst.

Noen av bildene er i sort-hvitt, andre er laget med gammel dataspillgrafikk, tegnet som en barnetegning – og mer. Alle bildene kan man gå inn i og på den måten utforske spillverden tegnet på et helt annet vis.

Det er en fantastisk lek med farger, konturer, stiler og epoker. Viewfinder leker med en lang historikk av ulike uttrykk enten det er malerier eller fotografier – og alt kan utforskes.

Samtidig er det opptil spilleren selv å finne ut av hvordan bilder og gjenstander i omgivelsene kan brukes til å komme seg videre i historieløpet. Gjør man en feil, har man også en spole tilbake-knapp slik at man kan prøve på ny dersom man utførte et dårlig trekk.

Det er en utrolig behagelig funksjon som gir ro og fred til å takle de logiske hindringene. Ikke minst med mulighet til å være kreativ når man kan gjøre om på eventuelle feilberegninger.

De logiske hindringene er ikke totalt umulige, og de har ofte flere løsninger. Så man får en viss opplevelse av mestring og egenrådighet når man går løs på de forskjellige oppgavene i spillet.

I tillegg til de obligatoriske oppdragene kan man også gå løs på en håndfulle, valgfrie spillbrett. Deretter beveger man seg fra sted til sted i en slags kabelvogn hvor man også følger spillets historie. Handlingen er bare gjennomsnittlig fengende, og fungerer helt ok. Det er de logiske hindringene som er mest interessante akkurat i denne omgang.

Det er verdt å nevne at utviklerne har vært lekne og varierte når det gjelder bruk av perspektiver.

Man skal ikke bare plukke opp bilder og ta fotografier for å finne utveier i labyrinten. Andre ganger dreier det seg om å snu plattformer, se oppdelte bilder fra riktig vinkel slik at de blir samlet – og mer.

Blant annet er det en hel seksjon med lek og forvrengning av bilder og gjenstander. En slags spillverden basert på optiske illusjoner. Og disse krever en helt annen tilnærming og tenkemåte for at man skal finne veien gjennom labyrintene.

Viewfinder bygger på et unikt og spennende konsept. Her får man utforske en spennende og vakker spillverden. Det er måten de logiske hindringene lener seg på perspektivbruk som er virkelig unikt.

Her er det en god ide i bunn, som samtidig har variasjon ved seg. I tillegg er de forskjellige labyrintene vel verdt å utforske. Det kan være dataspill-nostalgi eller malerier som kan utforskes til fots.

Utviklerne leker med farger, ulike designuttrykk og nøtter som hjernen må jobbe med for å komme videre i spillet. Det er en nytenkende og kreativ måte å utvikle et spill på og rett og slett et lite stykke spillkunst som er vel verdt å oppleve.

Viewfinder byr ikke på en veldig langvarig spillopplevelse. Hele seansen er over på under fire timer i tillegg til de valgfrie oppdragene som man kan bryne seg på. Det er uansett et utrolig fascinerende konsept som fortjener sin plass i historiebøkene. Fordi utviklerne har fått til noe svært unikt med akkurat dette spillet her.

Alle foto: Sad Owl Studios

Egnethet:

Viewfinder har fått anbefalt aldersgrense 3 år av PEGI.

Spillet inneholder ikke vold eller noe som kan oppleves som skummelt for barn. Historien har noen dystre lag med klimaendringer, en verden som begynner å gå tapt og forskere som mister håp. Men dette er ikke formidlet på noe drastisk eller grafisk vis utover stemmetale.

Vanskelighetsgrad:

0-6 år: Spillet vil antageligvis være vanskelig for denne aldersgruppen. Man må forstå noe engelsk tekst og tale, og det kreves noe finmotorikk for å håndtere bilder og fotografier, samt en grunnleggende perspektivforståelse.

7-11 år: Spillet byr på en grunnleggende opplæring, men kan samtidig være krevende for de aller yngste i dette segmentet. Man må kunne noe engelsk tekst og tale for å forstå historien i spillet. Hvis ikke vil nok mye oppleves som rørete og ukjent – uten at man får grepet om konteksten i spillet.

12-15 år: Spillet vil passe godt for denne aldersgruppen. Det finnes flere løsningsmåter og man kan alltids spole tilbake dersom man gjør «feil».

16+: Ved å gå løs på de valgfrie oppgavene i spillet, vil man også få vanskeligere nøtter som må løses.

Reklamefilm:

Hvordan vurderer Barnevakten spill?

Les våre kriterer for spillanmeldelser