Foto: Shutterstock. Bildet viser en mor med sitt barn, moren er i ferd med å signere en avtale.

Barnevakten anbefaler dataavtale mellom hjem og skole

Mange elever har eget nettbrett i skolen. Men foreldre vet lite om hvem på skolen som har tilgang til barnas filer. En dataavtale med skolen kan gi foreldrene bedre informasjon og mer trygghet.

Foreldre må som regel signere en låneavtale for datamaskinen som barnet benytter. Avtalen handler mest om at eleven må huske å lade maskinen hver kveld hjemme og foreldrene må erstatte maskinen hvis den går i stykker ved uvettig bruk. Skolen kommer sjelden med løfter til foreldre eller barn av typen «Vi deler ikke brukerdata med tredjepart”.

Når foreldre ikke vet hva som er skolens rutiner, og hvem som kan lese hva, kan det skape utrygghet og det er for øvrig vanskelig for foreldrene å gi gode dataråd til barna.

Barna eier sine brukerdata

Barnevakten har snakket med flere kommuner som sier at det er barna, altså den enkelte elev, som eier filene som produseres i skoleløsningen, for eksempel skoleoppgaver, e-poster og nettleserhistorikk. Informasjonen fra enkelte kommuner skaper likevel usikkerhet. For eksempel Bergen kommune skriver at det er kommunen som eier skolenes data: «Vi har gjennomført risikovurderinger og inngått databehandleravtale med leverandøren (Google). Avtalen sier bl.a. skolenes data er sikkert lagret og at alle data eies av Bergen kommune.» Hva betyr det?

I Googles skoleløsning, som mange norske skoler benytter, er det den enkelte elev som må trykke på knappen som gir læreren eller andre elever tilgang til hver fil. På den måten har eleven kontrollen.

Samtidig er det selvsagt ikke mulig for en elev å holde tilbake alle filer, for eleven er nødt til å følge lærerens opplegg i undervisningen. Når læreren sier at en elev må dele en oppgave med noen andre elever, eller at læreren gjerne vil se kladden som eleven jobber med i samfunnsfag, da må eleven gjøre det læreren sier.

Men skolen kan ikke dermed la hvem som helst se innleveringene eller data for når hver enkelt elev har vært pålogget. Kommunene svarer at innleveringer ikke vil bli sendt videre til for eksempel forskere. Likevel, læreren kan ved skjønn trekke inn andre lærere eller ansatte i undervisningen. Men hvor går grensen for skjønnet? Ved å vise til konkrete eksempler i en dataavtale, kan det gi mer trygghet blant foreldrene og barna.

Eksempler på brukerdata som elevene produserer i en skoleløsning:

  • e-poster
  • nettleserhistorikk
  • søkehistorikk
  • mappe med bilder
  • samtaler med lærere
  • samtaler med elever
  • oppgaver i kladd
  • innleverte oppgaver
  • påloggingsdata (for eksempel klokkeslett)
  • apper (regneark, tekstbehandling, quizer) og bruk av dem
Mange leverandører i skolen

Skolen har mange dataleverandører. Man har gjerne en undervisningsløsning fra Google, Apple eller Microsoft med dagligdagse programmer som e-post, tekstbehandling og lignende som elevene benytter. I tillegg benytter skolen mange apper og tjenester i undervisningen, og kan for eksempel be elevene gjøre regneoppgaver i en app eller se filmer via en nettside. Itslearning er en stor leverandør som både lærere og elever benytter, der ligger det mye undervisningsmateriell.

Registrering av fravær, karakterer og slikt skjer som regel i et datasystem separat fra undervisningsløsningen, men Google og Itslearning har også startet et samarbeid som integrerer de to systemene ved hjelp av API.

Skolens dataløsninger kan virke som en jungel med så mange leverandører, avtaler og detaljer at det nesten ikke er mulig å få den totale oversikten. I 2017 skrev Barnevakten om hvilke spor elevene legger igjen. Den gangen oppdaget vi at elevenes innleveringer kunne bli sendt videre til plagiatkontroll i utlandet.

Skolens dokument om digital etikk
Foto: Studio 1 fotografene
Leif Gunnar Vestbøstad Vik, daglig leder i Barnevakten.

– Barnevakten anbefaler skolene til å utarbeide et dokument som i sterkere grad forklarer hvem som kan se hva av elevenes filer og hvilke etiske regler de ansatte må følge når det gjelder skolens digitale liv sammen med elevene, sier Leif Gunnar Vestbøstad Vik som er daglig leder i Barnevakten. – Vi mener skolene også bør utarbeide retningslinjer for hva som er god nok grunn til å gå inn på elevenes maskiner. Det vil skape trygghet og forutsigbarhet for elever og foreldre.

Hva er for eksempel god nok grunn til å sjekke søkehistorikken eller e-postene til eleven? I en dataavtale kan man systematisk gå gjennom dette i en tabell:

  • Hvem eier filer/brukerdata som e-poster, nettleserhistorikk, bilder og påloggingsdata?
  • Hvem kan se filer/brukerdata?
  • Hvilken lov, forskrift, interne skoleregler eller samarbeidsavtale regulerer i hvert tilfelle?
  • Hvilken grunn er god nok til at skolen kan kikke i levenes filer. Er mistanke om mobbing god nok grunn?
  • I hvilke tilfeller får tredjepartsapper jobbe inne i elevens fil?
  • Kan skolen be elever under 13 år delta i sosiale medier uten å spørre foreldrene om lov?
  • I hvilke tilfeller skal foreldrene kontaktes?
  • Hvilke filer slettes når barnet slutter? Får foreldrene melding om at slettejobben er utført?
  • Er skolesystemet reklamefritt?
  • Er skolesystemet også fri for vanedannende merkevarepåvirkning?
  • Hvilke dataløfter kan skolen gi foreldrene?

Med påloggingdata menes for eksempel at det i en gruppeoppgave er loggført at eleven Petter kom med noen forslag til endringer i besvarelsen, og det gjorde han klokken to om natten. Hvem på skolen kan se slike opplysninger?

Barnevakten ser at en del skoler henviser til leverandørens informasjon når det gjelder bruken av skoleløsningen, men leverandøren har forpliktelse over skolen, ikke overfor elevene eller foreldrene. En dataavtale mellom skole og foreldre vil forhåpentligvis gi foreldrene bedre informasjon og løfter.

Det er også slik at skolene er bundet av ulike regler som myndighetene har satt, men det forhindrer ikke skolene å gi løfter direkte til foreldrene og elevene angående datasystemene, datarutinene og dataetikken.

Mange leverandører

Ofte har skolene flere dataløsninger der ett system tar seg av registrering av fravær og karakterer, mens et annet brukes til undervisning. På enkelte skoler kan elevene i tillegg til undervisningsløsningene også logge seg inn for å sjekke for eksempel hvor mange anmerkninger de har fått. Bak ett eneste passord kan det derfor finnes mange opplysninger om en elev. Ansatte har pålegg om å bruke totrinns pålogging, men en slik plikt har ikke elevene.

Siden elevene logger seg på maskinene på skolen og kanskje lar maskinene stå åpne mens de er på WC, er det en viss risiko for at andre i klassen kan snoke i elevens besvarelser, bildemapper og så videre. Og da er det kort vei til sosiale medier med en kopi.

God informasjon fra skolen kan gi foreldre mulighet til å gi barna bedre dataråd. Et råd kan være at barnet ikke legger familiens feriebilder i en mappe i skoleløsningen.

Påfører barna vaner

Når skolen har valgt en digital undervisningsløsning for barna, påfører den samtidig merkevarepreferanser. Barna blir vant med å bruke programmene til for eksempel Google eller Microsoft. En dataavtale mellom foreldre og skole kan eventuelt også regulere at skolen lover en viss balanse mellom merkevarene.

Datavanene som barna påføres er noe ganske annet enn at de leser en lærebok fra et forlag eller spiller fotball med en logo på. Hverken fotballprodusenten eller forlaget driver massiv overvåking og påvirkning av brukere utenfor skolen.

– Skolen har et ansvar for å skape gode relasjoner i lokalsamfunnet. Ved å være god på rutiner og ha en åpenhet om bruken av elevenes data, vil skolen være gode forbilder for familiene og hvordan hver enkelt hjem praktiserer digital dømmekraft, sier Leif Gunnar Vestbøstad Vik.