Apejentene

Historie

Emma må ha kontroll. Hun har trent opp hunden sin slik at den lystrer henne ned til siste detalj. Samtidig trener hun voltige på den lokale konkurranselaget. Det er en sport der man gjør akrobatiske øvelser på hesteryggen, noe som krever styrke, koordinasjon og timing – med andre ord; man må ha full kontroll.

På voltigelaget blir Emma kjent med jevnaldrende Cassandra, og de to blir snart gode venninner. Begge har svært sterke personligheter, og snart begynner en uuttalt maktkamp. De setter hverandre på prøve, utfordrer hverandres grenser og etter hvert blander sex og følelser seg inn i dynamikken mellom jentene.

Filmen handler også om Sara, lillesøsteren til Emma, og hennes gryende seksuelle oppvåkning. Hun vil gjerne ha en leopardbikini for å være attraktiv for sin mye eldre fetter og barnevakt. I løpet av filmen går hun gjennom noen svært kompliserte følelser, men samtidig er de også helt naturlige for et barn på randen av puberteten.

Vurdering

”Apejentene” har fått svært god omtale på flere filmfestivaler. Maktkampen og det intense følelseslivet til jentene gjenspeiler seg ikke i den ytre handlingen, men den indre uroen og konflikten er likevel åpenbar og sterk. Regissør Lisa Aschan har selv beskrevet filmen som en moderne western, og den ”spaghetti western”-inspirerte filmmusikken gjenspeiler dette. Historien kan også, om enn litt overdrevet, tolkes som en kamp mellom to ”Clint Eastwood”-type jenter med sterke viljer og et skjult utemmet begjær.

For å få noe ut av filmen er det helt nødvendig å engasjere seg aktivt i historien. Dersom man sitter som en passiv tilskuer og forventer å bli underholdt, er det meningsløst å se filmen. Man må hele tiden tenke over og tolke det som foregår. Hver detalj har betydning og tilfører historien mening, alt fra stupescenen der Emma og Cassandra skal hoppe fra timeteren, til ”klikkeren” som brukes for å kontrollere hunden og den slitte neglelakken til Cassandra.

Man kommer heller ikke utenom parallellene til ”Fucking Åmål”. ”Apejentene” behandler mye av den samme problematikken, men der Lukas Moodyson sin film var varm og sjarmerende, er denne filmen distansert, kald og beregnende – akkurat som hovedpersonene. De unge skuespillerne gjør for øvrig en strålende jobb i noen meget utfordrende roller.

Egnethet

”Apejentene” har fått elleve års aldersgrense, men det er ingen vits i å la barn under 13 år se filmen. Det er likevel tvilsomt om tenåringer vil ha glede av historien. Man skal være både følelsesmessig og analytisk moden for å gripe tak i problematikken, som forblir uuttalt og formidles ved hjelp av symbolikk og subtil mellommenneskelig kommunikasjon. I tillegg er dette en historie om jenter og deres psykologi, og det vil være overraskende om mange gutter vil gjøre annet enn å stikke fingeren i halsen når de ser filmen.

Som en tolkningsøvelse derimot, for undervisere som vil lære ungdom å ”lese” film, er denne filmen bortimot perfekt. Alt har en dypere mening, historien formidler svært interessante karakterstudier og den distanserte stilen er meget bevisst konstruert. Her får man stoff til å tolke og diskutere filmkunst i timevis.

Konklusjon

”Apejentene” er et gjennomført og solid filmverk som i utgangspunktet egner seg best for voksne. Men en del tenåringsjenter vil nok sette pris på filmen, og den egner seg svært godt til filmundervisning og som en tolkningsøvelse for elever i ungdomsskolen og på videregående.

Medietilsynets begrunnelse for aldersgrensen:

Utrygg stemning og forstyrrende tematikk gjør at filmen får 11-årsgrense.

Filmtrailer:

https://www.youtube.com/watch?v=ClRwbG6DFy8

Hvordan vurderer Barnevakten filmer?

Les våre kriterer for filmanmeldelser