Avatar: The Way of Water

Handling

Jake Sully – hovedpersonen fra den originale Avatar – har fått seg en middels stor familie blant Na’vi-ene og har funnet seg godt til rette. En dag bestemmer menneskeheten seg for å gjøre Pandora om til sin nye hjemplanet i stedet for en gruvekoloni – som den var tidligere. Dette fører til en mye større invasjon enn den Na’vi-ene var utsatt for i første filmen, og menneskene har bestemt seg for at Jake må elimineres for å svekke motstanden.

Jake har bestemt seg for å sette familien først, og flykter derfor til korallrevfolket for å søke asyl der. Men det er ikke så lett for en familie å integreres i et nytt samfunn. I hvert fall ikke når militære styrker jakter på en.

Vurdering

Avatar: The Way of Water ser veldig bra ut. Spesialeffektene er som oftest så gode at det kan være vanskelig å skille mellom dem og virkeligheten. Slik er det gjennom hele filmen – både når det går fort og når det går sakte. Scenene er også slående vakre, om kanskje urealistisk idylliske. Musikken er ikke særlig minnefull, men den komplimenterer filmen ellers godt og blender ellers fint inn – slik standarden er i Hollywood for tiden. Skuespillet er for det meste ok, men det hender – spesielt med barneskuespillerne – at linjene leveres noe stivt.

Når en film er over tre timer lang, er det naturlig å stille seg spørsmålet om hva den bruker all tiden på. De filmene som klarer å være både lange og gode har ofte mer intrikate historier enn sammenlignbare kortere filmer, eller de tar seg god tid til å bygge opp mot emosjonelle høydepunkt. Avatar: The Way of Water gjør ingen av disse tingene. Filmskaperne har hatt fornuft nok til å spre rikelig med spenningsfylte actionscener gjennom filmen, men når den er så lang er det uunngåelig at det blir en del «kjedeligere» deler. Noen av disse roligere scene forsøker å fokusere på filmens tema. Det imponerer ikke særlig det heller.

Etter hvert i filmen blir det pinlig tydelig at det viktigste temaet er hvordan det er viktig for en familie å stå sammen. Dette blir ikke kommentert eller utforsket på noen måte. Det blir forsøkt en «selv de slemme har en familie», men oppbygningen mot dette er svært dårlig, og det føles mer forstyrrende enn meningsfullt. Naturvernparallellene er til stede i denne filmen også, og denne gangen er det ikke regnskogen, men korallrev som er viktige. Hvalfangst er visst ikke så bra det heller.

Det kanskje største problemet filmen har – som også var til stede i forgjengeren – er at det er vanskelig å investere seg i fortellingen. Blå mennesker som deler av tiden oppfører seg som dyr, kommuniserer telepatisk med planter, skyter både med pil og bue og maskingevær, flyr på drager og driver med naturreligiøs mystikk er rett og slett for langt fra den alminnelige nordmanns liv. Det er ikke umulig å bryte ned denne barrieren, men når Na’ri-ene begynner å frese til hverandre for den minste ting går muren rett opp igjen. Menneskene føles for så vidt ikke særlig menneskelige de heller, men det er vel kanskje vanlig for generiske slemminger. Filmen blir rett og slett kjedelig når en ikke klarer å bry seg noe særlig om hovedpersonene.

Egnethet

Avatar: The Way of Water inneholder drapsscener, men ingenting særlig grotesk, med unntak av en arm som kuttes av på noe urealistisk vis. Blod vises, men ingen stygge sår. Drukningshendelser blir også vist.
Filmen viser gjentatte ganger at ulydighet mot foreldres oppfordring til forsiktighet gir positive konsekvenser.

Medietilsynets begrunnelse for aldersgrensen:

Denne filmen har flere scener med kamphandlinger og enkelte drapsskildringer. Da disse er lite nærgående og skjer i et fantasiunivers, får filmen aldersgrense 12 år.

Filmtrailer:

Les mer om «Avatar: The Way of Water»:

Filmweb.no

Hvordan vurderer Barnevakten filmer?

Les våre kriterer for filmanmeldelser

Foto/trailer: Disney