Kompani Orheim

Handling

Den tredje filmen om Jarle Klepp (etter «Mannen som elsket Yngve» og «Jeg reiser alene») handler om oppveksten til Jarle i Stavanger på 1980-tallet. Det er blitt en velkomponert historie, både filmatisk og fortellermessig.

Filmen åpner med at den voksne Jarle får en telefon. Faren hans er død. Veien til begravelsen blir preget av en rekke tilbakeblikk til barndommen, og disse utgjør hoveddelen av fortellingen. Som ung bor Jarle sammen med far og mor i et helt vanlig byggefelt. Men den vesle familien har problemer. Faren Terje er i ferd med å gli over i alkoholisme, og hans problemer og dominerende personlighet får den skjøre familieidyllen til å rakne i sømmene.

Dette får naturlig nok stor innvirkning på Jarle. Han tar avstand fra faren gjennom et forsøk på å skape sin egen identitet, og han blir stadig mer opprørsk. Gjennom vennskapet med antirasisten og kommunisten Helge blir Jarle politisk aktiv, han deltar i demonstrasjoner og han kommer til og med på tv. Jarle får også napp hos jentene, og han kan alltid søke tilflukt i musikken sin. Samtidig engster han seg for moren, som ofte blir slått av Terje, men Jarle er også skuffet over at hun går til vanvittige lengder for å unngå konflikter og ikke skiller seg fra ektemannen.

Men selv om Jarle er hovedpersonen handler filmen aller mest om Terje – en slagen mann som har stor destruktiv kraft på alle rundt seg, men som likevel drømmer om å ha en god, liten familie rundt seg – Kompani Orheim.

Vurdering

«Kompani Orheim» er en rik film. Den har mye sårhet, men også lun humor og optimisme. Vi får et veldig godt innblikk i en vanskelig familiesituasjon og den menneskelige psykologi. Alle karakterene fremstår som hele mennesker, både på godt og vondt – og temaer som kjærlighet, drømmer, nye sjanser og det utilgivelige har en sentral plass. Dette er også en oppveksthistorie som handler om å finne sin egen identitet og plass i verden samtidig som man må forholde seg til de voksnes problemer.

Familien Orheim er mesterlig skildret, og skuespillerne gjør en fantastisk jobb. Men Kristoffer Joner skiller seg likevel ut. Han gjør en aldeles strålende innsats som Terje. Vi får virkelig se hvordan en mann som har veldig mye godt i seg mister grepet, på grunn av usikkerhet, sårhet og frustrasjon. Det er spesielt i Terje sine positive perioder at Joner virkelig imponerer. Vi føler virkelig på kroppen hvor hardt han prøver, men det er fortvilet, og han klarer bare så vidt å holde grepet. Ingenting kan unnskylde hans oppførsel når han sprekker, men man føler likevel med ham.

Filmatisk sett er dette solid norsk filmkunst. Stilen er enkel og hverdagslig, de symbolske scenene fungerer godt og 80-tallet er gjengitt på en tidsriktig og morsom måte – spesielt 80-tallsklærne og Jarles motevalg er artig. Kontrasten mellom det mørke hovedtemaet og de lystigere bihistoriene er godt balansert, og har resultert i en film som er både alvorlig, optimistisk, humoristisk og tankevekkende. Kort sagt; en super filmopplevelse.

Egnethet

Den alvorlige tematikken og den til tider svært så ustabile Terje har ført til at denne filmen har fått elleve års aldersgrense. I noen scener slår Terje konen, og selv om det ikke er visuelt sterkt gjør de et sterkt følelsesmessig inntrykk. Det finnes også tilfeller med grov språkbruk som er naturlig med tanke på filmens tema – likevel kan det oppleves som litt drøyt ved et par anledninger. Elleve- og tolvåringer kan se filmen hvis de har en voksen med seg, men vær oppmerksom på at det kan bli i sterkeste laget for noen. Filmen egner seg best for tenåringer og voksne, og den er utmerket for ungdomsskoleklasser. «Kompani Orheim» legger grunnlaget for det som kan bli svært gode diskusjoner om familie, oppvekst, politikk og samfunnet generelt.

Konklusjon

Dette er god norsk film som vi anbefaler at ungdom og voksne får med seg.

Medietilsynets begrunnelse for aldersgrensen:

Urovekkende tematikk og skildring av truende og ustabil voksenperson gjør at denne filmen får 11 år.

Filmtrailer: