Starfield

Starfield er kanskje et av de mest interessante spillene denne høsten. Ikke minst når utviklerne har skapt så store forventninger til dette romeventyret. Bethesda Game Studios er kjent for Fallout-serien og Skyrim, men her er postapokalyptiske ørkener byttet ut med verdensrommet og eksotiske planeter.

Spillet er sett enten fra førstepersonsperspektiv eller tredje. Man kan veksle mellom de to etter behov og ønske. Og spillet blander spennende og dyp historiefortelling med action både i verdensrommet og i kamp med fantasiskapninger og romskip.

Sjangeren byr på en kombinasjon av action og eventyr, og spillet er per nå eksklusivt til Xbox-konsoller og PC.

Man starter som nyervervet rekrutt til et gruveoppdrag. Underveis i prosessen avdekker man en slags eldgammel artefakt som fremkaller et syn hos hovedpersonen. Ikke lenge etter ankommer en person som tilhører en gruppe med utforskere – Constellation.

Det viser seg at kun et fåtall har hatt slike synsopplevelser i forbindelse med håndtering av artefakter.

Man blir så vervet som nytt medlem av denne eksklusive gruppen. Slike artefakter finnes det nemlig flere av, og ved å samle alle sammen vil man kunne avdekke noe mystisk og spennende. Mer enn det vet man ikke ved spillets start, men målet er altså å finne flere artefakter som er spredd rundt omkring.

Deretter starter reisen og man begynner likeså med å lage en egen spillfigur. Her kan man skreddersy alt fra hudfarge til hårfasong. Når man navngir spillfiguren (også brukerens ekte navn) blir man til og med titulert riktig med tale av en robot.

Starfield er massivt. Man kan besøke over 1000 planeter som alle inneholder ulike typer klima, natur og skapninger. Det betyr ikke at alle steder er like interessante, men det er nok å se etter allikevel.

En del av tiden tilbringes i et romskip som man har til disposisjon allerede fra start. Dessverre er ikke reisingen sømløs, og man kan for eksempel ikke fly over bakkenivå og heller ikke lande manuelt på ulike planeter.

I stedet fungerer romskipet først og fremst i verdensrommet, og man må «hurtigreise» mellom planeter og landingen skjer automatisk via filmsnutter. Det er en liten overgang å bli vandt med det, og man mister også den sømløse opplevelsen av å reise dit man vil med romskipet.

Frihetsfølelsen blir rett og slett noe dempet.

Til gjengjeld kan man markere hvor som helst på en planet og så lande der, og iblant vil dette avdekke forlatte baser, installasjoner, fjell og natur. Så bare man aksepterer premisset at romskipet er mer en adskilt del som reisevirksomhet, så er det ikke så altfor ille.

Ellers er det en del kampsekvenser med rompirater og andre typer fiender i verdensrommet. Selve flyvingen fungerer svært godt og man kan omdisponere energi til skipets ulike systemer enten det er skjold, motorkraft, våpen og mer.

Det byr på noen taktiske valg som må tas underveis enten man ønsker å satse på rå motorkraft eller skjold og våpen midt i kampens hete.

Skipet kan også oppgraderes med nye deler som vil påvirke hvor godt eller dårlige det fungerer. Og det finnes et eget byggemodus der man kan omdisponere alle delene av skipet til å bli noe nytt. Vel, så lenge skipet forblir flyvedyktig riktignok.

I tillegg kan man hyre inn mannskap som kan hjelpe til med ulike oppgaver på romskipet. Og ettersom det er mulig å vandre omkring i skipet og se ulike deler av det, er det kjekt å også befolke transportmiddelet med en skapning eller tre.

Det er for øvrig mye forskjellig å gjøre i Starfield. På den ene siden har man rekken med hovedoppdrag som skal løses, men det er utrolig mange aktiviteter å gjøre i tillegg. Det kan være alt fra å hjelpe forbipasserende til andre karakterer som man blir kjent med underveis.

Egne terminaler byr også på oppdrag som kan utføres i bytte mot penger.

Bare det å overhøre en samtale når man er i en by eller på romstasjon kan lede til nye sideoppdrag og gjøremål. I prosessen får man også nye venner eller en handelsvirksomheter som vil by på gratis eller nedprisede goder ved neste besøk.

Og nå har vi ikke vært borti den frie utforskingen som man kan gjøre på eget initiativ. Det vil som regel lede til en rekke skatter og goder som man kan bryne seg på. Noe av det kan selges på utvalgte handelssteder, eller brukes som byggematerialer for å lage nye gjenstander.

Her er det mange muligheter til å skreddersy sin egen vei og sin egen spiller på det vis man selv ønsker.

Måten man utfører oppdrag på er også variert. Starfield er på mange måter et førstepersonsskytespill der man bruker håndvåpen, laserrifler, miner og granater. Samtidig vil det hyppig oppstå dialoger og dersom man satser på det, kan man utvikle egenskaper til å overtale motparten på ulik vis.

Det finnes ofte en voldelig måte å løse et problem på, eller en snikete eller ikke-voldelig utgang. Her kan man eksperimentere litt alt etter som.

Og når man har med datastyrte kompanjonger ut på reisefot, vil de også reagere på handlingene man utfører. Enten vil de like eller mislike valgene man tar. Man kan være en slu, småkriminell type eller forsøke å finne alternative måter å fullføre oppdrag på.

Som eksempel kan man stjele noe fra et lager eller hjem, eller ikke. Man kan velge å hjelpe noen, eller i visse tilfeller, ignorere, true eller ødelegge for dem. Av og til vet man heller ikke utfallet av valgene man tar, men de påvirker spillverdenen på små finurlige måter.

Til tross for å være massivt, er Starfield tidvis utrolig detaljert og vakkert. Det kan hende man nyter interiøret og variasjonen på en planet eller romstasjon, eller ser det sprudlende livet i en massiv by eller naturen som kretser rundt den.

Hele sulamitten oppleves som et levende sted med mennesker som vandrer hit og dit og slår av en prat i ny og ne. Det er også brukt omhu og tid for å gjenskape levende steder enten det er en bar som fungerer som sosialt knutepunkt eller et hjem.

Og Starfield byr på et univers med en intern økonomi, kultur, religion og ulike typer fraksjoner som kjemper om makten. Man kan også utføre oppdrag for de ulike samfunnene og til og med bli med i en av dem.

Som spiller kan man også bygge baser og kjøpe nye hjem. Det er rett og slett mange måter å skape sitt eget fotavtrykk på i denne galaksen, og de mange timene med innspilt tale til spillkarakterene byr på et hav av historier som gir større dybde til denne spillverdenen.

Samtidig blir bildet også tidvis enkelt og repetitivt, særlig gjelder dette på visse planeter med forenklet tekstur.

Kampsystemet bør også nevnes. Her har man alle muligheter til å velge ulike typer våpen, rustning og andre former for hjelpemidler. Enten man låser siktet til et fiendtlig skip og avfyrer missiler som treffer akkurat der de skal, eller deltar i mer intense kamper på en base eller romstasjon, så fungerer denne delen av spillet godt.

Og nei, man blir ikke lei av å besøke de mange romstasjonene, basene, planetene og romskipene som dukker opp underveis. Starfield er massivt, variert og spennende. I hvert fall når man følger hovedstien.

Fordi selv om man kan oppdage sjeldne skatter om man drar til tilfeldige mål på kartet, så er det også mye ødemark og repetisjon dersom man lander vilkårlig på en eller annen planet.

I Starfield står hele verdensrommet for ens føtter. Man kan følge hovedstien og utføre de obligatoriske oppdragene, eller man kan tilbringe timer på timer med å samle skatter, råvarer for å lage hjelpemidler, kjøpe utstyr til romskipet, våpen, og mye mer.

Enten man velger den ene tilnærmingen eller den andre, så skiller det utallige timer med spilling. Underveis møter man på mange forskjellige personligheter. Dette er datastyrte figurer som stort sett bygger på godt manusarbeid og gode stemmeskuespillere.

Man kan være dusten som skyter alt i sin vei, svikter alle relasjoner og svarer frekt i prat med andre. Eller så kan man være støttespilleren som hjelper folk i nød, som aldri stjeler og som jakter på de kriminelle en etter en.

Det er reisen som teller, og slik er det nok også for Starfield. For underveis vil man se vakre planeter når man svever i bane, og byer med vanvittige tårn, skyskrapere og et sprudlende bysentrum.

Spillfigurene man velger å reise med er også interessante og kan bli hovedpersonens venn for livet. De hjelper også til i kamp og demper på følelsen av at man er helt alene i det store og massive universet.

Alt i alt er Starfield et solid og velutviklet spill. Det treffer ikke til topps på alle punkter. For eksempel så savner man mer bevegelighet via romskipet og lavere lastetid. Fordi hver hoveddør som åpnes og planet som besøkes, byr på et avbrudd med lastetid. Og det er nokså tunggrodd.

Utover det er det mange planeter, karakterer, historier og skatter som man kan utforske i dette flotte og spennende spilluniverset.

Alle foto: Bethesda Game Studios

Egnethet

Starfield har fått anbefalt aldersgrense 18 år fra PEGI og er merket med vold og ufint språk.

I spillet vil man hyppig delta i kampsekvenser med menneskefigurer og fantasiskapninger. Til rådighet har man et bredt utvalg av håndholdte våpen som øks, pistoler, maskingevær, lasergevær og mer.

Man vil se blodige lik også bli liggende igjen på bakken etter at noen har blitt drept. Det er tydelig blodspor på bakken, og andre steder. Volden er svært grafisk og realistisk fremstilt til tider.

Det er også bruk av alkohol og man kan drikke bestemte drinker som har tilsvarende ekte navn i virkeligheten. I tillegg er det noe bruk av ufint språk i spillet.

Spillet inneholder også noen monstre her og der.

Vanskelighetsgrad:

18+ år: Det er mulig å velge ulike vanskelighetsgrader som rangeres fra svært enkelt til svært vanskelig. I tillegg får man en grundig opplæring i starten av spillet. Samtidig er spillverden omfattende og muligheten til å utforske og gjøre mye forskjellig – stort. Spillet inneholder også mye tekst, dialog og en rekke menyer. Men det meste er nokså intuitivt satt opp. All tekst er på engelsk.

Spilltrailer (18-årsgrense):

Hvordan vurderer Barnevakten spill?

Les våre kriterer for spillanmeldelser

Bli medlem av Barnevakten