The Last of Us Part 2

I det første spillet i denne serien ble USA rammet av en pandemi som gjorde mennesker om til vandrende monstre. Joel og Ellie dro på en farlig reise i håp om å finne en trygg havn et eller annet sted. Og ved enden av reisen sluttet det første spillet med et nokså kraftig vendepunkt.

Nå, fem år etter ankomsten til en bosetning i Jackson, Wyoming, har de to funnet trygghet og ly. Selv om det fortsatt er en overhengende fare for å bli angrepet av andre overlevende og de som er blitt infisert av sykdommen.

Dessverre varer ikke freden lenge, og en voldelig hendelse drar Ellie ut på reise igjen. Dette blir også en reise for å gjøre opp for uretten som er blitt gjort. Og dette gjør også at historien i spillet er nokså moden fordi hovedpersonen må ta konsekvensene av de voldelige valgene hun tar.

The Last of Us Part 2 er altså i høyeste grad et action/overlevelsesspill.

Ferden går fra frodig skog og fjell til byruiner. Her møter man også på bosetninger, fiendtlige kolonier og «monstrene selv» – altså de som er blitt infisert av sykdom og gjort om til livsfarlige uhyrer.

Spillet byr dermed på en blanding av sniking, utforsking og direkte angrep/forsvar.

Ellie er heller ikke et lett bytte og bruker varierte former for angrep. Det kan være bruk av håndvåpen, bue, kniver, molotov cocktail og kamp med bare nevene. Men det viktigste våpenet i dette spillet ligger ikke mellom hendene, men med bruk av hodet.

For å overleve i denne farlige verdenen må man se an omgivelsene. Det handler om å observere og planlegge. Å snike seg omkring holder deg skjult fra fienden. Å bli oppdaget kan koste mye og kan påkalle flere skurker enn det som er mulig å håndtere.

Ellie kan snike seg lydløst omkring og overvinne en og en fiende.

Hun har en evne som forsterker hørselen. I praksis betyr dette at man kan «se» gjennom vegger og få synliggjort fiender som er i nærheten. Det betyr ikke at spillet blir veldig enkelt av den grunn. Fiender beveger seg uforutsigbart og dekker hverandres synsrekkevidde, og man må snike seg bak dem for å gjøre et bakholdsangrep.

Skurkene varierer også fra mennesker til uhyrer som angriper når de ser deg, og andre som reagerer på lyder, og ikke syn. Så har man de variantene som er kjappe og de som «skyter» syre.

Det er god kunstig intelligens i bruk her. Mennesker leter etter deg, prøver å flanke deg, ser seg omkring i stedet for å bare gå rett frem i faste mønstre. Uhyrene beveger seg mer tilfeldig, og blir desto vanskeligere å forutse.

Spillet har også en nokså engasjerende måte å øke spenningen når man nesten blir oppdaget av fienden. Lyden blir mer intens og skjermbilder mørkner helt til man kommer seg unna, eller blir oppdaget av fienden. Det er en «ny» og mer spennende måte å navigere i landskapet på.

Selv om spillet lagrer progresjonen kontinuerlig, og man kan forsette når man dør, så er allikevel intensiteten stor. Man vil i aller høyeste grad unngå å bli halvspist av disse uhyggelige vesenene.

The Last of Us Part 2 er heller ikke et enkelt spill. Selv om man tross alt kan endre på vanskelighetsgraden. På mellom-vanskelig nivå må man være forsiktig for å klare seg i spillverden.

Det er sjeldent en opplevelse av at man sitter på et overskudd av ammunisjon og andre ressurser. Og det er kanskje det som gjør spillet så spennende – det at man alltid på sett og vis er i undertall i møte mot fienden. Hver patron teller, og førstehjelpsskrin er det aldri nok av!

Derfor må man også bruke hodet og planlegge handlingene i spillet før man faktisk utfører dem.

Dette oppfordrer også til utforsking. Å kikke ekstra i hyller, skap og skuffer gir rom for å oppdage sårt trengte ressurser. Det kan være ammunisjon eller gjenstander som kan brukes til å lage førstehjelpsskrin eller bomber.

Spillet har nemlig et enkelt crafting-system der man kan lage hjelpemidler med ulike ingredienser som man finner i felten. Alkohol og filler blir til førstehjelp for eksempel.

Ved å søke etter råvarer kan man også oppgradere våpen på en arbeidsbenk. Det kan være alt fra å øke kapasitet til å bedre stabilitet når man sikter. «Supplements» oppgraderer også evnen til spillfiguren som for eksempel økt helse, utholdenhet, bedre snikeferdigheter og lignende.

Også er det andre kjekke skatter som samlekort, smykker og annet av verdigjenstander.

Mellom utforskingen, snikingen og monsterkverking er det også noen logiske hindringer. Som å lete etter koden til en safe for eksempel eller en port som trenger strømtilførsel. Dette er sjeldent veldig utfordrende, men gir allikevel et insentiv til å kikke litt ekstra mellom rekkene på jakt etter en godbit eller to.

Det gir også en slags puslespill-opplevelse. Et brev forteller om et oppholdssted med ressurser, så drar man dit og finner noe spennende. Klart det er valgfritt å dra på disse sideløpene, men belønningen er ofte verdt det.

Langs disse gjøremålene oppdager man også brev som forteller noe om personer som har levd på de stedene man besøker. Det gir et hakk mer innlevelse og personlighet til spilluniverset, dersom man tar seg tid til å lese disse. Det gir liv til en verden som ellers er nokså forlatt.

Og når man først snakker om «personlighet», så er det mye av dette i karakterene man møter på i spillet. Interessante dialoger og karakterfremstillinger gjør at man faktisk engasjerer seg i menneskene man møter i spillet. Både de med gode og dårlige hensikter.

Ansiktsanimasjonene er også med på å øke innlevelsen. Og disse ser fantastiske ut ned til hvert minste smil eller blunk. Disse dataanimerte menneskene er veldesignet helt og holdent.

Og ja, The Last of Us Part 2 er et nydelig spill med tanke på design og fremstilling. I det ene øyeblikket møter man en flott og trivelig bosetning med hus, drivhus, byliv og mer. Senere er man i en eller annen forfallen bolig snikende rundt i fare for å bli oppdaget av muterte uhyrer. Synagoger, forlatte banker, tinghus og bosetninger er flott fremstilt og spennende å utforske rom for rom.

Det er også kontraster mellom forlatte steder og levende omgivelser som gjør at bosetningene og tilfluksstedene man kommer over blir enda mer viktige og interessante.

Introduksjonen til spillet er dessuten et kapittel i seg selv. Ridning på hesteryggen, sola som bryter gjennom trærne, en vakker åker, så et nydelig utsiktspunkt. Å se vann bevege seg i elver, eller ilden i en peis ser rett og slett flott ut. Og overgrodde Seattle ser utrolig ut!

Det er rent generelt bildebruk i spillet som rett og slett kan ta pusten fra deg.

Spillet tar også opp en del moden tematikk. Som nevnt er Ellie på hevntokt og handlingene gjør at man noen ganger undrer på hvem som egentlig er i helte/skurke-rollen i dette spillet her. Og hvor langt kan man gå for å få en gyldig forsoning?

Seksualitet, kjønn og legning er et neste moment, og spillutviklerne har vært ganske så modige med tanke på valget her. La oss bare si at dette er ikke en tradisjonell formidling der «mannen forsøker å kapre dama». Og tematikken er særs relevant for tiden vi lever i dag.

The Last of Us Part 2 gjør mye riktig i det å formidle en sterk historie i et flott spillmiljø. Spenningen er til å ta på, dialogene er gode og levende og spillmekanikken fenomenal. Enten man rir gjennom en snøstorm, eller finner ly i et støvete bibliotek – her er det stemning hele veien.

Spillet blander mange stiler. I det ene øyeblikket sniker man seg forbi zombie-lignende mosnstre. I det neste prøver man å finne ut av en logisk hindring.

Mellom disse sekvensene er det vakre øyeblikk som gitar og musikk med kraft som omtrent får tårene til å renne. For musikken i dette spillet er helt nydelig, enten det er emosjonelle øyeblikk eller grøss som man skal kjenne på.

Og det er vakre, åpne områder helt uten monsterkverking. Disse rolige øyeblikkene gjør at monster-møtene blir enda mer intense.

Også er det en god dose «Uncharted»-stemning her. Ala Indiana Jones med andre ord.

Enten man går inn i overgrodde ruiner av en bygning, eller hopper fra en plattform til en annen for å unngå døden – så er det mye variasjon i spillestilen. Å utforske omverden er delvis styrt og begrenset, men man kan velge noen alternative ruter iblant som gir en litt større frihetsfølelse.

Handlingen og fortellerstilen er som nevnt fenomenal. Det er kraftige vendepunkt, og perspektivbytte av en helt annen verden. Laget på en måte som kun dataspill som medie kan formidle.

Også er det en historie om det å være menneske. Relasjoner. Hevn eller tilgivelse – og mer. Slutten på spillet kan sammenlignes med å ha lest en bok der man har opplevd mange opp- og nedturer, og ser kanskje litt annerledes på verden enn før. Men dette er type refleksjon/ettertanke som sammenfaller med at dette er et spill for voksne, og ikke barn.

 Egnethet

The Last of Us Part 2 har fått anbefalt aldersgrense 18 år av PEGI. Spillet er merket med vold og ufint språk.

Spillet inneholder tydelig blodsprut og gørr, for eksempel uhyrer og mennesker som blir drept på ulik vis, hoder knust, forfrosne lik, knivstikking, henrettelsescener og mer. Tro til sjangeren har spillet også en gjennomgående uhyggelig stemning. Det er også noen gufne torturscener.

Banning er også gjennomgående med sterke gloser på engelsk. Ellers er det scener der spillfigurer nyter ulike rusmidler, og tematikk omkring seksualitet. Kort sexscene.

Men spillet har også kontraster den andre veien med vakre, kunstneriske landskapsbilder, flott musikk og solide dialoger. Dette er tidvis historieformidling på sitt aller beste.

Vanskelighetsgrad:

0-17 år: Under anbefalt alder fra PEGI.

18+: Spillet kan gi utfordringer for ungdom og voksne. Det er mulig å velge fra fem vanskelighetsgrader som påvirker hvor sterke fiender er, og tilgang til ressurser i spillet. Ellers får man en solid opplæring i spillmekanikk både i starten og underveis.

Spilltrailer:

Hvordan vurderer Barnevakten spill?

Les våre kriterer for spillanmeldelser

Bli medlem av Barnevakten