Watch Dogs Legion

Watch Dogs Legion er et åpen-verden spill i samme gate som FarCry, Saints Row, Mafia og Grand Theft Auto-serien. Dette er det tredje spillet i rekken der man nå drar til en fiksjonell, fremtidsrettet utgave av London.

Og verden her er absolutt ikke bare av det fristende slaget.

En autoritær stat overvåker og undertrykker borgerne og med det står en korrupt militærstyrke og kontrollerer gatene. Om ikke det er nok, får bestemte, kriminelle grupper herje som de vil.

Det er duket for et opprør. Hacker-organisasjonen «DedSec» har feilaktig fått skylden for et terrorangrep. Men nå er det opp til hackergruppen å rekruttere nye medlemmer, vinne folkeopinionen og finne ut hvem som har forsøkt å sette dem i dårlig lys.

Spillet er satt til tredjepersonsperspektiv. Her kan man fritt vandre rundt omkring og utforske London til fots eller i forskjellige kjøretøy. Man kan se landemerker som Big Ben og Westminster, men det meste er ikledd en fremtidsdrakt.

I og med at spillet byr på en åpen verden kan man reise dit man vil, påta seg oppdrag og valgfrie sideoppdrag, lete etter skatter og hemmeligheter og mer.

Et av elementene som virkelig skiller Watch Dogs Legion fra tidligere spill i serien, er måten man bygger opp motstandsbevegelsen på.

Man kan nemlig rekruttere hvem som helst fra gaten, og på den måten velge hvem som skal være hovedkarakterene i historien. Personer kan velges basert på utseende, måten de oppfører seg på eller ferdigheter som de har.

Men til syvende og sist, er det altså spilleren selv om velger rekruttene.

Hver eneste person man møter på er dessuten simulert. Alle har en detaljert biografi og en hverdagsrutine som de etterlever. Det betyr at man kan følge en person som går til og fra jobb, drar hjem eller møter venner. Hver karakter i spillet har også «hukommelse» og avhengig av måten man behandler dem på, kan man vende dem mot eller for opprørsgruppen.

I praksis kan man altså spille som hvem som helst som man møter på i spillet.

Hacking står også på menyen som i de andre spillene i serien. Man bruker dette som verktøy for å profilere mennesker og for å avdekke deres hemmeligheter. På det vis har jo spillet noen etiske dilemmaer der man misbruker borgernes personvern. Men det kan også fungere som en advarsel for hva teknologi kan hente ut av informasjon fra menneskers liv, også i dag.

Man kan også hacke roboter, droner, kjøretøy, sikringsskap, kameraer, sikkerhetssystemer, trafikklys, feller og mer.

Spillet fordrer derfor strategi og planlegging.

Når man skal nærme seg en bygning eller et mål, kan man hacke overvåkningskameraene for å sjekke ut omgivelsene uten å sette en selv i fare. Eventuelt kan man sende inn en flyvende drone og se an sikkerhetssystemene og legge feller for vaktene før man selv går inn.

I tillegg kan karaktertypen avgjøre om man får tilgang til et sted eller ei. For eksempel om man går inn på en byggeplass som en rekruttert anleggsarbeider, eller en politibetjent på en politistasjon for eksempel.

Og for de som bare vil hoppe over planleggingen, er det så klart mulig å gå rett på med heftig våpenbruk. Her har man maskingevær og droner med eksplosiver til hjelp.

Kampsystemet er for øvrig helt ok, men ikke banebrytende eller særlig spennende. Spillfiguren kan slå fra seg eller beskytte mot slag i håndgemeng. En unnamanøver til riktig tid gjør at du kan slå tilbake etter å ha bli angrepet. Men klumsete kameraperspektiv gjør at man ikke alltid får med seg alt som skjer på skjermen.

Av våpenbruk stiller man med maskingevær, håndpistoler og litt av hvert. Her gjelder det å hoppe i dekning og titte frem for å gyve løs på mostanderne. De datastyrte fiendene er ikke alltid de smarteste, men de går nå i det minste i dekning i blant. Mer forsøk på flanking kunne gitt en større grad av utfordring. Det finnes også kapteiner som tilkaller forsterkninger, og i riktig antall, er man fort utmanøvrert. I tillegg fylles kampbildet med fiendtlige droner for å krydre opp vanskelighetsnivået ytterligere.

Ved å åpne for funksjonen «permadeath» dør lagmedlemmene for alltid dersom de blir såret i strid. Er man heldig, havner de bare midlertidig i fengsel eller på sykehus. Mister man alle i gjengen sin, er spillet visstnok over. Men det gir også en ekstra opplevelse av at noe er på spill, og man vil ikke miste verdifulle medlemmer av gruppen sin.

Ellers gjelder det absolutt å snike seg rundt omkring for det som det er verdt. Å ta ut den ene vakten etter den andre er tryggere i det lange løp, og man kan velge mellom ikke-dødelige og dødelige midler. I tillegg kan man kjøpe teknologi som gjør at du blir skjult for fienden i korte tidsrom (eller bare stå og ta deg inn på en flyvende kjempedrone).

London er et spennende sted å utforske. Med britisk pop på radioen, tøffe biler, butikker og landemerker – er dette en verden å fordype seg i.

Grafikken på PlayStation 4 strever noen ganger med å overbevise. Noen landemerker ser flotte ut, det samme gjelder for en del av interiøret i bygninger. Det er også personlighet i måten spillverden er designet på. Men iblant noen grove detaljer i kantene som fasaden på visse bygninger. Det er på høy tid å få en overgang til neste generasjon med spillkonsoller. Og mest sannsynlig ser spillet penere ut på PlayStation 5 eller Xbox Series X. Ubisoft er også så greie at de tilbyr gratis overgang av spillet til nye konsoller.

Spillet har utover det en mer original vri enn på lenge. «Saken» oppleves som mer verdt å kjempe på, og hele rekrutteringsprosessen med de mange karakterene man kan møte på, er veldig spennende. I det ene øyeblikket hjelper man noen med et pengeproblem, før de så blir vendt til saken din. En anleggsarbeider kan påkalle en kraftig drone som kan stjele en server. Det er spennende greier å se all slags vill teknologi ute og farter.

Det er også nok av småjusteringer man kan gjøre her og der for å holde interessen gående . Finn et skjult samleobjekt, kjøp nye klær for å endre utseendet, spill en runde dart eller velg taktikk og plan for å utføre et oppdrag. Det er stor valgfrihet langs hele fjøla.

Man kan også frigjøre bydel for bydel med å gjøre små opprørsoppdrag mot myndighetene sånn at befolkningen blir hissige nok og vendes til din sak. Og bykartet er fullt av gjøremål som holder spilletiden gående. Noen av disse er tidsfyll og repetitive, andre er mer interessante. Også har man jo hovedhistorien i tillegg.

Alt i alt byr spillet på en pakke der man i stor grad bestemmer gjøremålene og veien selv.

Man kan oppgradere spillfigurens hackerevner, kjøpe klær, og lete etter kule karakterer å rekruttere som spioner med kule verktøy.

Egnethet

Watch Dogs Legion har fått anbefalt aldersgrense 18 år av PEGI.

Dette på grunn av at spillet inneholder vold og ufint språk.

Spillet inneholder hyppige kampsekvenser der man går løs på fiender med dødelige og ikke-dødelige midler. Man kan velge om man skal drepe motstanderne eller bare uskadeliggjøre dem.

Til hjelp bruker man maskingevær og eksplosiver mot fiender i tillegg til nærkamp med spark og slag.

Spillet inneholder blod (kan skrus av i innstillinger), og realistiske voldsskildringer. Sivile liv går også tapt og man kan kjøre over eller gå løs på uskyldige forbipasserende.

Man kjemper i utgangspunktet for de godes sak. Men veien og midlene er tidvis brutale og har også konsekvenser for den sivile befolkningen. Spillet fordrer opprør mot myndighetene og det etablerte, som tross alt er korrupte og ufine i dette spillet her, men det krever også en modenhet for å se disse dilemmaene i riktig lys.

Vanskelighetsgrad:

0-17 år: Under anbefalt alder fra PEGI.

18+ år: Spillet har en opplæring i starten som lærer bort det grunnleggende. Man kan også velge fra flere vanskelighetsnivå som påvirker hvor årvåkne fiendene er og styrken på våpnene dine.

Spilltrailer:

Hvordan vurderer Barnevakten spill?

Les våre kriterer for spillanmeldelser

Bli medlem av Barnevakten