Dustene

Basert på Roald Dahls barnebok fra 1980, handler Dustene om det vonde ekteparet Dust. Fokus er likevel mest på originale karakterer og seanser, og barnehjemsbarna Bubsy og Beesha er hovedpersonene. Mens produksjonen ikke er særlig dårlig, mangler både den og selve fortellingen særlig karakter.

Handling

Ekteparet Dust har vært ulykkelig gift i 40 år, og bor i utkanten av byen. De krangler konstant, men forenes av en felles visjon: Fornøyelsesparken Dustlandia. Når parken blir stengt ned på åpningsdagen av sanitets- og sikkerhetshensyn blir de derfor svært frustrerte. De bestemmer seg for å hevne seg på resten av byen, ved å oversvømme gatene i pølsefyll.

Utilsiktet setter katastrofen en stopper for Bubsys adopsjon. Han bor på et barnehjem sammen med den eldre jenta Beesha, og de to tilbringer mesteparten av tiden sammen med hverandre. Når adopsjonen blir avbrutt, bestemmer barna seg for å avdekke skurkene bak det hele. Sporene leder dem til Dustlandia.

Vurdering

Som animasjonsfilm er Dustene nokså generisk. Stilen ligner på mye annet laget den siste tiden, og animasjonen har hakket bedre flyt enn hva en forventer fra Storbritannia. Musikken har ikke særlig karakter, og filmen oppleves litt lengre enn nødvendig. Det er generelt lite som imponerer med produksjonen, men verre kunne det også vært.

Mens det er likheter mellom Dustene og Dahls originale verk fra 1980, er dette tydelig en annen fortelling. Det er langt mer fokus på de individuelle karakterer, og dramaet mellom dem. Barnehjemsbarna er ikke til stede i boken, men blir i praksis hovedkarakterer her. Dessverre er ekteparet Dust – de eneste som ikke er endret noe særlig – de eneste oppriktig interessante karakterene. De er imponerende avskyelige, og puster dynamikk inn i hver eneste scene de er i. Resten av karakterene er sørgelig flate og uinteressante. De opptrer litt forbilledlig her og der, og Beesha lærer å verdsette relasjonene hun har, men det er i tammeste laget.

Tematisk velger Dustene en litt annen linje enn Dahls bok. Ekteparet Dust er fortsatt anti-forbilder, men barnehjemsbarna bringer inn ett nytt hovedtema. Her er moralen om hvordan familie er dem som står en nærmest. Det er også et tema om tilgivelse, når barna velger å ikke la ekteparet dø. I og for seg er dette en ok endring – og sannsynligvis en som passer bedre inn i samtidens barnefortellinger – men de nye budskapene formidles med langt mindre karakter enn det gamle. Mens det fortsatt ender vondt for ekteparet, har de endret måten det skjer på for å senke brutaliteten. Dessverre senker dette også tydeligheten i det opprinnelige budskapet om ondskapens konsekvenser. Slik blir verken det opprinnelige eller de nye budskapene veldig streke.

Egnethet

Mens mye av brutaliteten er tonet ned fra Dahls opprinnelige bok, er det fortsatt en viktig del av fortellingen. Her er fantasidyr i fangenskap – noen av dem utsatt for tortur, drapstrusler, utstoppede dyr og en tidvis glorifisering av hevn – selv om det ender med tilgivelse til slutt. Det hele foregår tydelig i et fantasiunivers.

Dustene er heller ikke redd for groteskhet. Ekteparet Dust selv – men også alt de rører ved – er aktivt ekle. Her kan det tenkes at enkelte – både voksne og barn i alle aldre – opplever filmen ukomfortabel. Det er aldri veldig ekstremt, men det gjelder gjennomgående hele filmen.

Aldersgrense med begrunnelse fra distributør: 7 år

Grovt språk, alvorlig innhold. Anbefalt fra 7 år.

Les mer om aldersgrenser for film, tv og strømmetjenester, og hvordan aldersgrenser settes

Filmtrailer:

Les mer om Dustene:

Filmweb.no

Hvordan vurderer Barnevakten filmer?

Les våre kriterer for filmanmeldelser

Foto/trailer: Netflix