Hva er metavers?

Metaverse, eller metavers på norsk, er noe mange snakker om etter at Facebooks grunnlegger byttet navn på selskapet som nå heter «Meta». Mark Zuckerberg la ut en lang video i oktober 2021, i den forklarer han hva metavers skal bli når teknologien har kommet noen skritt videre.

Zuckerberg er ikke den første som snakker om metavers, muligens var det forfatteren Neal Stephenson som brukte ordet metavers først, i romanen «Snow Crash» som kom ut i 1994.

Enkelte mener metaversene allerede er her. Det finnes eksempler på at barn feirer bursdag inne i spillplattformen Roblox. Da møter de opp der med spillfigurene sine og chatter, leker og spiller. Alt foregår digitalt, gjestene sitter i hvert sitt hjem. Det har også blitt arrangert konserter inne i Roblox.

Metavers er altså en mer avansert utgave av internettsamfunn som har vært her i flere tiår allerede.

I videoen under ser du et eksempel på hvordan man kan møte kolleger i form av avatarer.

Opplegget hakker og hoster litt, men det gir et hint om hvordan det kan bli.

Nedenfor er et annet eksempel, der er brillene noe lettere. Har du en digital gjest på kontoret ditt, fremstår den som om den er til stede på gjestestolen din. Man møtes altså ikke heldigitalt, men virkeligheten og den kunstige verden smelter sammen.

Det at virkeligheten og den digitale verden smelter sammen, finnes også i en del barneleker:

• En digital dinosaur kan sitte på kjøkkenet ditt
• Kjør bil i stua, med digital bane
• Finn digitale fantasidyr langs fortauet

En tredimensjonal kunstig virkelighet

Ideen med metavers er at den skal føles mer virkelig ut enn hva vi er vant med at internett gir oss nå i 2021. Dagens internett opplever man på flate skjermer. Ikke bare det, de fleste skjermene er små mobilskjermer. Metavers skal, når teknologien har kommet langt nok, oppleves mer tredimensjonal, men da trenger man i første omgang VR-briller.

I stedet for Zoom-møter og Teams-treff på flate skjermer (2D) slik vi alle ble kjent med under koronapandemien, skal du få en opplevelse av å møtes i samme rom (3D). Kanskje har møtedeltagerne sensorer på kroppen, kanskje deltar du med en avatar, kanskje har du på deg 3D-briller med kamera.

En del av dette finnes allerede, i hvert fall delvis. I spill kan folk delta med sine avatarer og chatte med hverandre. Det finnes også som sagt VR-briller, men det har ikke slått an i stor skala. Det er en del som blir omtalt som «fremtiden» når de finnes opp, men som ikke nødvendigvis blir populært. På kino har man mange tiår kunnet se 3D-filmer, men folk velger som regel 2D.

Du skal kunne løfte opp en digital tusj i møterommet og reise deg og gå bort til tavlen og skrive noe. Og de andre møtedeltakerne skal kunne se at du gjør akkurat det. I stedet for å bruke et fysisk tastatur, skal du kunne tappe fingrene dine rett på bordet når du skal skrive. Vel, en del av dette kan du allerede gjøre når du tar på deg VR-briller og lager ditt eget digitale kontor.

Her er et eksempel på digitalt kontor fra 2020, en mann sitter hjemme under koronapandemien og tester VR-briller:

Nedenfor ser du et klipp fra august 2021. Det er en mann som tester Facebooks (Meta) virtuelle kontormøteplass Workrooms, der man deltar som avatarer. Man kan også benytte sitt fysiske tastatur inne i den digitale verdenen. Legg merke til det lille bildet nederst til venstre i filmen, det viser hva som foregår i virkeligheten.

I denne filmen kan du se Zuckerberg, og hans avatar, delta i et møte for journalister.

Foreløpig virker ordet metavers mest som en hype, men Facebook, eller Meta som selskapet heter nå, skal bruke store summer på å utvikle ny teknologi og nye møteplasser. Og det vil sikkert mange andre selskaper også gjøre, for det gjelder ofte å være først ute med ny teknologi for å skaffe seg mange brukere.

Folk kjøper bygninger og eiendommer som ikke finnes

I dag finnes det nettsteder som har lagt ut 3D-kart over for eksempel New York. Så kan folk kjøpe eiendommer på kartet. Også da du spilte brettspillet Monopol på hytta, kunne du kjøpe eiendommer som finnes i virkeligheten. Men i enkelte metavers må du i tilfelle bruke ekte penger. Det du kjøper, er den digitale utgaven av eiendommen. Folk kan komme på besøk i den digitale byen og se på huset som du har kjøpt.

Her er det en mann som viser hvordan man kan kjøpe slike eiendommer i ulike metavers:

Hvorfor skulle du eventuelt være interessert i kjøpe en eiendom i en digital by? Vel, det kan være at området er populært å besøke digitalt og at du ønsker å starte butikk i bygningen fordi det er mange digitale kunder i nærheten.

Eller kanskje en kjendis har kjøpt eiendommen ved siden av og du har lyst til å snakke med kjendisen? Hver morgen setter du deg på trappen og venter på at kjendisen går ut for å lufte hunden sin i nabolaget, og da har du sjansen til å slå av en prat.

Eller kanskje kjendisen skal lufte elefanten sin? Ja, i en kunstig verden er alt mulig. Kjendisen er ekte i det virkelige liv og har kanskje brukt masse penger på å kjøpe den kunstige elefanten som finnes i en luksusutgave i begrenset opplag. Det holder ikke lenger å vise seg frem med dyre klær, biler og klokker i den virkelige verden, det gjelder å imponere også i metaversene når man går rundt med sin avatar.

Og her kan også du henge deg på og lage digitale produkter som andre vil kjøpe. Eller du kan ha en digital butikk som selger fysiske produkter inne i metaverset. Mange av dagens nettbutikker må kanskje lage kopibutikker som de plasserer inne i metaversene, hvis det er der folk oppholder seg.

Når et nettsted selger digitale eiendommer i en kunstig versjon av Trondheim, kan også et annet nettsted gjøre akkurat det samme. En digital utgave av rekkehuset ditt kan bli solgt mange ganger i metaversene. Det hjelper ikke å si: «Hallo! Stans, det er mitt hus!», for det er bare i den virkelige verden at du eier huset ditt. I den kunstige verdenen er det nettstedeieren som eier hele byen og som kan selge hus etter hus, enten nettstedeieren kopierer en ekte by eller bare bruker fantasien.

Hvilke etiske eller økonomiske utfordringer dette vil skape, er ikke lett å gjette.

Det kan bli en del uheldige overlapp mellom metaversene og den fysiske virkeligheten. Da Pokémon Go kom, klatret folk over hekker og gjerder og gikk inn i private hager for få med seg noen poenger fra den digitale verdenen.

Det samme kan skje med metaversene. Hvis en bygning blir populær i et metavers, vil kanskje folk valfarte til bygningen der den ligger i vår fysiske verden.

Problemstillingen finnes allerede i dag, uten at det er knyttet til noe metavers. I en bok med forslag til gåturer i naturen, viser man en fjellgård med fin utsikt, forfatterne foreslår for leserne å ta turen dit. Men gården er et feriested der eierne ikke ønsker besøk av turister. Eierne har gått til søksmål mot forlaget.

Politiet, som allerede patruljerer i vår fysiske verden og i sosiale medier, vil få enda mer å gjøre når metaversene kommer.

Blir metaversene drevet av diktatorer?

Bildet: Dagens sosiale medier, og morgendagens metavers, styres av konsern som ganske fritt kan sette regler for oppførsel og straff på sine plattformer. Foto: Shutterstock / Peyker.

Den som eier metaverset kan lage sine egne regler for innbyggerne. Slik er det i spill i dag. I spill kan andre deltakere drepe spillfiguren din og du er ute av spillet. I metavers er det mer alvorlig, for du deltar kanskje ikke bare med en spillfigur, men du deltar som deg selv i kunstig versjon.

Du deltar kanskje med en avatar som ser akkurat ut som deg. Med sensorer på kroppen kan folk se kroppsspråket som du uttrykker akkurat nå hjemme i stua. Rister du på hodet nå, vil avataren din riste på hodet i den kunstige metaversbyen. Stemmen din er ekte for du har mikrofon på brillene dine, og munnen på avataren beveger seg og former seg etter de ordene du uttaler. Alt ser veldig ekte ut på skjermen for de andre, det er som om du er til stede i byen eller jobbmøtet med kroppen din. Kanskje rister det i spillkontrolleren din når du håndhilser på noen der inne i metaverset.

Så tar du en tur i de digitale gatene og ser etter noen venner, du går inn i en butikk og kjøper fattigutgaven av kjendiselefanten og haster videre til en konsert der du vrikker på rompa og kaster på håret slik at personen ti digitale meter unna sender deg lange blikk.

Mange kommer kanskje til å bli superengasjert i dette, tenk å få slike virkelighetsnære opplevelser mens man egentlig jobber overtid på kontoret eller er alene på hybelen. Man behøver ikke en gang gå ut for å måke snø av trappen.

Men i større grad enn i spill dukker det opp flere etiske spørsmål i metaverslandskapet:

Etiske spørsmål om metavers

• Hvilke regler kan metavers-eieren sette som alle må følge, enten de er digitale borgere, konsertbesøkende eller er innom som gjest på metaversets sosiale arenaer?
• Hvor mange nye personsensitive opplysninger vil bli samlet inn?
• I hvilken grad kan man bli svindlet, stalket, mobbet og misbrukt?
• Hvilke rettigheter vil du få?

Metaverseieren kan for eksempel bestemme at hvis du sprayer digital grafitti på naboveggen eller sier noe stygt til noen, må du stå i gapestokk på torget i en uke. Vel, egentlig sitter du hjemme i leiligheten i Bergen, men alle vennene dine og mange fremmede vil se at ditt kunstige jeg står i en gapestokk på torget i metaverset. De kommer til å skjelle deg ut slik man gjorde i gamle dager. Og utskjellingen er virkelig, du kommer til høre folks stemmer og hva de sier. Og når du møter kollegene dine i den fysiske verdenen dagen etter, vil de kanskje skule bort på deg og sette seg ved et annet bord i kantinen, fordi du oppførte seg så fælt eller dumt i metaverset.

Vel, dette var bare en fantasitanke. Men noe av dette har vi allerede i dag med sosiale medier. Da du i går skrev at statsministeren er en idiot, så skrev du det i en slags enkel kunstig verden. Allerede i dag er det en viss kombinasjon av den fysiske verdenen og den kunstige.

Og allerede i dag er eierne en form for diktatorer. Facebook og de andre store sosiale mediene kan fryse eller slette kontoen din når som helst. Du har få rettigheter fordi du har blitt med gratis. Diktatorene har også gjort seg utilgjengelige, du kan ikke ringe Facebook og spørre hvorfor i all verden kontoen din er stengt. Ikke får du hjelp fra norske tilsynsmyndigheter heller, for du har jo ikke kjøpte noe, du er ikke forbruker.

Hvilke borgerrettigheter vil du få i metaversene?

Eieren av metaverset kan sette reglene. Metaverseieren kan kopiere Kinas poengsystem for sosial oppførsel eller det gamle kastesystemet fra India. Antagelig vil det ikke skje, for det vil trekke færre borgere og færre penger til metaverset. Likevel vil det bli en del regler og rammer slik som i dagens sosiale medier som for eksempel har filter som fjerner banneord og som bestemmer hva du skal få se i feeden.

Hva algoritmene kan brukes til i metaversene, vil tiden vise. Kanskje dansingen din på konserten blir tolket slik at du får tilbud om dansetimer fordi den kunstige intelligens oppdaget at du danset keitete og gammeldags?

Kommer til å samle inn enda flere personopplysninger

Hva slags opplysninger skal det være lov å samle inn i metaversene? I fremtiden kan det hende sjefen din kaller deg inn på kontoret og sier at metaverset har rapportert at du virket noe ukonsentrert i det siste kundemøtet, du fikk bare seks av ti mulige poeng ifølge den kunstige intelligensen som følger deg hvert eneste sekund. Vel, dette er bare et fantasifullt eksempel. Men likevel: Hvor går grensen?

Skal det være lov å kopiere kroppsspråket ditt slik at hvem som helst kan kjøpe måten du beveger deg på og bruke det på sin egen avatar? Hva eier du egentlig? Eier du stemmen din og utseendet ditt? Eier du opplysninger om hvem du flørter med i metaverset?

Det er ikke bare Google, Facebook og de andre globale aktørene som samler inn data. I Norge er det noe som heter avleveringsplikt, det betyr at Staten skal ha noen eksemplarer av alle bøker som utgis, i tillegg til postkort, prislister og mye annet.  Vil dagens avleveringsplikt bli utvidet til å gjelde taler som du holder på torget i metaversene?

Diktatoren tjener mest

Man kan diskutere hvor mye i et samfunn som skal være overlatt til demokratiet og hvor mye som skal være overlatt til private eller statlige småkonger. Med metaversene vil det dukke opp enda flere kunstige samfunn og møteplasser. Man bør ha en debatt om hvor mye diktator det skal være lov å være.

Da bloggene kom, kunne bloggeieren være enehersker og selv bestemme hvilke kommentarer som skulle slettes eller ikke. Og det er vel de fleste enige om er helt greit. Det samme kunne aviseiere gjøre over hundre år tidligere, avisene bestemte hvilke leserinnlegg som skulle trykkes. Og en butikkeier kan i dag kaste ut plagsomme kunder. Man bestemmer en god del på sin egen eiendom. Alt dette vil nok de fleste mene er bare fint. Men et metavers er mye mer omfattende og kan gripe mer inn i folks liv og det er behov for en større debatt om rammene.

På den ene siden er det fint at plattformeierne fjerner kontoer som tilhører kriminelle eller andre som bryter med retningslinjene. Men på den annen side har eierne av de sosiale mediene gjort seg utilgjengelige for ærlige folk. De kan stenge kontoen din når som helst bare fordi en algoritme har slått til og misforstått ditt innlegg, du får ikke en skikkelig forklaring og du har små sjanser til å klage. Er det slik det skal bli også i metaversene?

Man kan mene at det er helt frivillig å bli med i et metavers, så folk har ikke rett til å klage, det er bare melde seg ut. Men så enkelt er det ikke, man kan ha lagt ned svært mye arbeid og penger da betingelsene var gode, og så blir alt snudd på hodet når diktatoren på et blunk endrer reglene.

Det er mye bra med metavers. For eksempel fageksperter som aldri kommer til Norge, kan du møte virtuelt i arrangementer i metaversene. Det blir som å delta som gjest i dagens webinarer. Du kommer til å møte venner og kolleger og ha det moro. Og stort sett vil vel folk oppføre seg som i det virkelige liv. Men problemer kan altså oppstå fordi du har få rettigheter.

De ideelle metaversene

Kommunikasjonsappen Signal lages av en organisasjon som er ideell. Programkodene er åpne og man samler ikke inn personopplysninger.

Det finnes også grupperinger som tilbyr noe som ligner på Facebook og andre sosiale medier, men som er ideelt drevet, eller der makten er spredd ut på mange (desentralisert). Eksempler på dette er Mastodon og Diaspora.

Det kommer til å lages også ideelle metavers, og ikke bare ideelle sosiale medier. Men kanskje de kommer et år eller to senere enn metaversene som etableres av de globale dataselskapene. Ofte er det de med mest penger som er først ute.

Spørsmålet som du kan stille deg, er om du skal kaste deg inn i de første metaversene som kommer, eller om du skal vente til det kommer et metavers som forfekter bedre grunnleggende verdier som for eksempel minst mulig innhenting av personopplysninger og der reglene ikke kan endres fra den ene dagen til den andre.

Metavers gir folk nye muligheter til å tjene penger

Men det som vil lokke mange til å delta i de første metaversene uten å lese den lille skriften i vilkårene, er at det er gøy og spennende, og at det ikke minst gir uante muligheter for å påvirke eller tjene penger. Du kan selge skins, ha nettbutikk, drive digitalt museum eller arrangere konserter og standup. Eller selge reklameplass på den dyre boligen du har kjøpt der inne. Eller være influenser.

Ganske sikkert vil eierne av metaversene ta skatt av all omsetning, slik Apple gjør i sin nettbutikk for apper, likevel vil det være store muligheter for å tjene penger for mange.

Tør du stole på løftene til de store selskapene som gang etter gang har fått milliardbøter for brudd på personvernet? Vil din iver etter opplevelser og inntekter nok en gang trumfe personvernet og forbrukerrettigheter?

Hva med barna i metaversene?

Barn elsker for eksempel Snapchat som tilbyr mange morsomme filmeffekter. Barn vil ganske sikkert synes det er kjempegøy å være en avatar som ser ut som dem selv og som viser de bevegelsene som de gjør med kroppen der og da. Mange av rådene man gir barn i virkeligheten kan man gi også for turer inn i den kunstige verdenen. «Ikke bli med fremmede hjem», «Ikke snakk stygt om andre».

Allerede i dag opptrer barna som seg selv i sosiale medier. De legger ut selfier og deler opptak av sine dansetrinn. Eldre barn deler klipp fra fester. Uansett er dette kun glimt, det er snakk om noen sekunder fra et døgn på 24 timer. I metaversene kan folk filme avatarene, absolutt alt du sier der inne kan det bli opptak av, og disse opptakene kan spres åpent eller i lukkede rom.

En av grunnene til at rektorer forbyr mobiltelefoner i klasserommet, er at elevene ikke klarer å styre seg, de filmer hverandre uten tillatelse. Da skjermmøter ble vanlig under koronapandemien, dukket det opp nye tilfeller av filming, men disse var mye vanskeligere å regulere, for læreren så ikke hva som foregikk. Enkelte elever hadde apper som kunne filme hele skjermen gjennom klassens hjemmeundervisning. Andre elever skrudde av sitt eget webkamera og tok frem mobilen og filmet skjermen med den.

Også i metaversene vil det være slik. Over alt hvor du går, kan det være noen som filmer deg, og det er ikke sikkert du vil oppdage det. De eneste stedene i metaverset som du kan senke skuldrene, er i rommene der du møter noen få venner som du stoler på.

Hva er i tilfelle problemet med filming? Vel, gjør du en tabbe, eller gir et løfte, kan slike opptak bli brukt imot deg.

I dag er det filming mange steder i den fysiske verdenen, for eksempel er det kameraer inne i butikker, men de blir aldri brukt til å gjøre stemmeopptak når du for eksempel klager på en vare. Metaversene gir plutselig større muligheter for filmopptak generelt. Hva sa du egentlig inne i den butikken for tre måneder siden?

(Hovedbilde øverst: Foto: Shutterstock / SOK Studio / Peshkova / Barnevakten.)

---

Tips og råd om nettvett hver uke, samt tilgang til webinarer om nettvett: Bli medlem av Barnevakten.