Uenige om reklamefilter på skolemaskinene

Du kommer til å være forvirret etter å ha lest denne artikkelen. Men den handler egentlig om foreldre som ikke liker at det er reklame på skolemaskinene som elevene bruker. Kan slike foreldre kreve at kommunen må kjøpe inn reklamefilter til skolemaskinene, fordi loven allerede er tydelig? Eller må slike foreldre kontakte politikere som kan bestemme tydeligere regler?

La oss starte med utgangspunktet, det er forbudt med reklame i skolen som kan: 

• skape kommersielt press 
• i stor grad påvirke handlinger, oppførsel og verdier  

Det er altså ikke et totalt reklameforbud, det er lov med reklame som ikke bryter punktene over. En logo for en gressklipper er antagelig lovlig på skolen, for barn vil neppe føle kommersielt press eller endre holdninger ved å se en slik logo. Men la oss forenkle det litt her og si at det er reklameforbud i skolen.

Reklameforbudet gjelder både i lærebøker og på skolebygningen, det er lett å lese ut fra reglene. Men hva med bruk av skolemaskiner og når elevene benytter internett? Her er det uenighet. I fjor skrev statsforvalteren i Vestfold og Telemark at elevenes datamaskiner ikke er regulert av opplæringsloven eller forskriftene, dette ble forklart i et brev til en pappa:

Statsforvalteren skrev at reklameforbudet ikke gjelder internett, og viste til side 55 i Ot.prp. nr. 41 (2006-2007), det vil si her.  

Side 55 sier «Føresegna er ikkje meint å ramme bruk av Internett, TV, aviser, blad m.m. som ledd i undervisninga.»

Men kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun tolker setningen annerledes enn statsforvalteren. Da noen lovforslag ble lagt frem for Stortinget i mai 2025, ble det foreslått annonseblokkering på skolemaskiner. Kunnskapsministeren skrev da at det er unødvendig med en egen lovparagraf om annonseblokkering på skolens digitale enheter «når vi allerede har et særskilt krav om elevene ikke skal bli utsatt for visse typer reklame i opplæringsloven § 27-1 og i privatskoleloven § 7-1 a.»

Hun skrev også: «Skoleeier må også sørge for at Internett og apper som brukes i opplæringen ikke er i strid med reklamereglene i opplæringsloven. Dette er noe som gjelder både når elevene er på skolen og når de tar med seg skolens digitale utstyr hjem»:

Ministeren mener altså at reklameforbudet gjelder like mye enten elevene bruker lærebøker eller internett.

La oss ta en kikk på ordlyden i reglene: 

Reklamereglene for skolen 

Opplæringsloven § 27-1 lyder:  

«Kommunen og fylkeskommunen skal sørgje for at elevane ikkje blir utsette for reklame som er eigna til å skape kommersielt press, eller som i stor grad kan påverke haldningar, oppførsel og verdiar, mellom anna på skolens område, i lærebøker og andre læremiddel som blir nytta i opplæringa. Departementet kan gi forskrift om kva slags reklame forbodet dekkjer.»

Her er uttrykket «og andre læremiddel» viktig. Det er vanlig å mene at læremidler er ting som er utviklet spesielt for undervisningen (se nedenfor). Ergo er for eksempel en matematikk-app et læremiddel. Men hele internett er ut fra en slik tolkning ikke et læremiddel.  

Samtidig sier loven: «mellom anna». Reglene begrenses altså ikke til læremidler. Det betyr at lovsetningen har en mulig åpning for at reklameforbudet også kan gjelde for internett. 

Tvetydig setning om elevens bruk av internett 

I forarbeidene til loven står det at reklamereglene ikke skal hindre bruk av aviser, tv og internett:   

«Paragrafen betyr i praksis at det ikkje er tillate med reklame som kan ha uheldig påverknad på elevane, samtidig som det blir opna for reklame som ikkje er skadeleg. Vurderinga av kva som er uønskt eller uheldig påverknad, vil variere med mellom anna alder og modnad hos elevane. Paragrafen er ikkje meint å hindre bruk av internett, TV, aviser og så vidare som ledd i opplæringa.»

Hva betyr den siste setningen? Betyr det at læreren kan gi elevene papiraviser uten å bry seg om at det er annonser i dem? Eller må læreren klippe ut annonsene før elevene får papiravisene?  Må læreren redigere bort reklame fra tv-programmer før elevene kan bruke dem i en oppgave? Eller betyr setningen egentlig: «Kjør på, du kan gi elevene i oppgave å se noen tv-programmer selv om det er reklame i dem.»

Et naturlig svar er at det er lov å gi elevene papiraviser uten å måtte klippe i dem, for hvorfor skulle ellers setningen stå der? Dersom det var meningen at reklameforbudet også skulle gjelde tv-programmer, aviser og internett, burde det ha stått: «Reklamereglene gjelder også tv, internett og aviser, selv om dette ikke regnes som læremidler.»

Hvordan skal setningen tolkes?

Vi stilte kunnskapsministeren noen spørsmål om dette på e-post, men fikk et svar fra Kunnskapsdepartementet som holder fast på at reklamereglene gjelder «på skolen eller læremidlene de bruker, inkludert på nett». Departementet tolker altså internett til å være et læremiddel. Men forskriften til opplæringsloven definerer læremiddel slik: «Med læremiddel meiner ein alle trykte, ikkje-trykte og digitale element som er utvikla til bruk i opplæringa.»

Internett, tv og aviser er ikke utviklet spesielt for skolen.

Også en grafikk laget av Utdanningsdirektoratet viser at læremiddel er definert til å være noe som er spesielt utviklet til bruk i undervisningen:

Derfor er det hele ganske så forvirrende. Hva er læremiddel? Og hvordan skal den tvetydige setningen tolkes? Hva kan foreldre kreve av kommunen?

Slik kan elevene beskyttes mot reklame

Dersom kunnskapsministeren har rett, gjelder reklameforbudet også når elevene benytter internett. Da finnes det i tilfelle tre muligheter for at læreren kan oppfylle loven: 

• Reklamefilter på maskinene (annonseblokkering).  
• Læreren gir kun tilgang til nettsider og apper som læreren eller kommunen vet ikke viser ulovlig reklame. 
• Læreren gir elevene beskjed om å ikke oppsøke andre nettsider enn de som står i oppgaven som de har fått. 

I svaret fra Kunnskapsdepartementet står det: «Det er ikke noe eksplisitt krav i loven til at skolene må bruke annonseblokkering, men det kan være en enkel og god måte for å sikre at reklameforbudet blir overholdt når elevene bruker nett på skolen. Det finnes også andre måter å overholde reklameforbudet på, for eksempel ved å bruke ikke-kommersielle nettsider som Wikipedia.»

Departementet skrev også: «Teksten, som vises til fra forarbeidene til loven, er ment å understreke at regelen ikke innebærer et generelt forbud mot bruk av medier i opplæringen, som f. eks. Internett, TV, aviser osv. Skoleeierne må likevel overholde regelen om forbud mot reklame når slike medier brukes i opplæringen. Utdanningsdirektoratet har laget en veileder om hvordan elever kan beskyttes mot uønsket og skadelig innhold på nett. Her anbefaler de at elever i barneskolen bare skal ha tilgang til utvalgt innhold på sine enheter, og at både ungdomsskolen og videregående må bruke oppdaterte filtre for å stenge ute uønsket og skadelig innhold. Fra erfaring vet vi at slike filtre også kan blokkere annonser og reklame.»

Også Udir har forklart Barnevakten i e-post at reklameforbudet i opplæringsloven ikke skiller mellom reklame i trykte og digitale læremidler eller ulike kilder på internett.  

Både Udir, kunnskapsministeren og Kunnskapsdepartementet sier altså at reklameforbudet også gjelder på internett og i apper som brukes i undervisningen. Statsforvalteren mener derimot at reklameforbudet ikke gjelder på skolemaskiner og elevens bruk av internett, for skolemaskiner er ikke et læremiddel, for skolemaskiner er bare en datamaskin som ikke skrudd sammen spesielt for undervisning.  

Barnevakten har lenge ønsket overordnede regler for de digitale skoleløsningene slik at det blir tydeligere hvilke rettigheter barn og foreldre har.  Slik reglene nå står, virker det som at lærere må klippe ut annonser i papiraviser som elevene skal bruke i oppgaver. 

Tips til foreldre

• Dersom du ønsker at elevenes maskiner skal utstyres med reklameblokkere, kan du vise til både kunnskapsministeren, Udir og Kunnskapsdepartementet.
• Dersom du mener at elevene må lære seg miljøet på internett, og at de må tåle reklame, kan du vise til statsforvalteren.

(Hovedbilde øverst: Shutterstock / Rawpixel)