Hva kan foreldre bestemme i den digitale skolen?

Skoleløsningene fra Apple, Microsoft, Google og andre har både positive og negative sider. Først og fremst får elevene tilgang til apper hvor de kan skrive, regne og mye annet. De kan også levere oppgaver eller chatte med klassekamerater. Men skoleløsninger inneholder også risiko, markedspåvirkning og dataspor som en del foreldre kanskje ikke setter pris på.

(Foto: Shutterstock / Fotosparrow.)

Utviklingen går raskt. For å slippe å ta navneopprop har enkelte skoler i utlandet startet med ansiktsgjenkjenning, det er kameraer i klasserommet som teller opp hvilke elever som er på plass. Kan foreldrene sette ned foten hvis de mener det går for langt?

Det er egentlig samtykkekrav for deler av skoleløsningene

Skoler, bedrifter og andre kan ikke samle inn personopplysninger uten videre, de må ha noe som kalles behandlingsgrunnlag for å få lov til det. Behandlingsgrunnlag kan oversettes til «tillatelse». Har bedriften fått samtykke fra den personen det gjelder, har den samtidig skaffet seg et behandlingsgrunnlag, altså tillatelse til å samle inn slike opplysninger.

Men det gjelder bare hvis samtykket er gitt frivillig. Når du er i interaktivitet med offentlige institusjoner, er du noen ganger nødt til å gi fra deg personopplysninger for å kunne motta tjenesten, for staten eller kommunen er eneste leverandør. Det betyr at et eventuelt samtykke ikke er frivillig fra din side, og da er ikke samtykket gyldig. Ved slike forhold kan ikke institusjonen be om samtykke, men må i tilfelle finne noe i lovverket som gir den rett til å samle inn de personopplysningene det er snakk om.

Det er stort sett kommunene som eier skolene. Kommunene kan peke på opplæringsloven, læreplanene og diverse informasjon fra Utdanningsdirektoratet og mene dette til sammen gir dem rett og plikt til å lage digitale undervisningsløsninger. Og videre at dette også gir kommunene behandlingsgrunnlag, altså tillatelse til å samle inn personopplysninger fra elevene.

Datatilsynets veileder om skoleløsninger gjelder alle skoleløsninger selv om den tar utgangspunkt i Googles løsning. Tilsynet skriver i kapittel fire at kommunene har behandlingsgrunnlag, altså tillatelse, til å samle inn personopplysninger gjennom skoleløsningene. Men dette gjelder kun kjernetjenestene i skoleløsningen, ifølge Datatilsynet. Kjernetjenester er for eksempel en app for å skrive, en app for lage presentasjoner, en app for å chatte og så videre. Hvis en skole vil ta i bruk skoleløsningens tilleggstjenester, må kommunen ha samtykke fra de foresatte.

Skoleeierne er altså i mange tilfeller pliktige til spørre foreldrene om samtykke. Men skoleløsningene inneholder så mange apper og funksjoner fra så mange ulike leverandører at det er vanskelig for foreldrene å sjekke om de egentlig skulle ha blitt spurt om samtykke i hvert tilfelle.

Tips til foreldre: Be skolen vise dere en liste over hva leverandøren av skoleløsningen definerer som kjernetjenester. Alt som ikke står på den listen, er tilleggstjenester. Og hvis en tilleggstjeneste samler inn personopplysninger, da må skolen be foreldrene om samtykke før tilleggstjenesten tas i bruk.

Lærere kan også benytte apper som de finner rundt omkring på nettet. Dersom en slik app samler inn personopplysninger, må læreren be om samtykke fra foreldrene, så langt vi forstår reglene. Personopplysning kan for eksempel være bilde av barnet, navnet til barnet og så videre.

I tillegg skriver Datatilsynet i sin veileder at skolene ikke kan samle inn mer sensitive opplysninger uten å be om samtykke.

For eksempel:

• etnisk opprinnelse
• politisk oppfatning
• religion
• filosofisk overbevisning
• helseopplysninger
• seksuell identitet
• biometri

Fingeravtrykk er biometri og står altså på Datatilsynets nei-liste. En stor kommune som Barnevakten har vært i kontakt med, forteller at deres elever benytter fingeravtrykk for å logge seg på nettbrett. De elevene som ikke vil, kan benytte kode for å slå på nettbrettet. Kommunen mener at slik bruk av fingeravtrykk er lovlig fordi fingeravtrykket registreres kun i nettbrettet og samles ikke inn til skolen eller dataleverandøren.

Siden biometri står på nei-listen til Datatilsynet, kan ikke skolene montere kameraer i klasserommene for å innføre ansiktsgjenkjenning og automatisk «navneopprop». I slike tilfeller må skolene be om samtykke fra foreldrene, så langt vi kan forstå. Samtykke må antagelig hentes fra samtlige foreldre på hele skolen, for det hender lærere må ta med sin klasse til et annet klasserom og da skal det ikke være kamera med ansiktsgjenkjenning der uten at det er gitt samtykke.

Hvis Datatilsynet skulle lande på at fingeravtrykk på nettbrettet er innenfor reglene, kan man også mene at ansiktsgjenkjenning på nettbrettet er innenfor, så lenge data fra ansiktsgjenkjenningen ikke slipper ut av nettbrettet og over til andre apper eller til skoleløsningen. Man kan altså ikke ta automatisk navneopprop via nettbrettets kamera, så langt vi forstår.

Ikke lov med elevprofiler i skoleløsningen

Veilederen fra Datatilsynet sier for øvrig nei til profilering av elevene. I tilfelle må skolen ha samtykke fra foreldrene. Profilering betyr å benytte informasjon som er samlet inn om en elev for å avdekke adferd, behov, evner og preferanser. Her er det antagelig et større grått landskap. For når læreren ber en elev øve seg på matematikkstykker i en app, og appen sier etter en times tid at eleven har behov for mer hjelp i faget, da er det en form for profilering på et enkelt nivå.

God informasjon om hva som defineres som profilering, er vanskelig å finne. Men å kartlegge hvor flink en elev er i matematikk, kan man mene er en naturlig del av undervisningen og lærerens arbeid. Et mulig naturlig skille er profilering som gjelder fag i motsetning til profilering som gjelder person.

Det man antagelig mener med profilering som ikke er lovlig uten samtykke, er hvis man samler informasjon om elevene fra ulike steder i skoleløsningen for så å sette digitale merkelapper på hver enkelt elev som person. For eksempel kan metadata avsløre tidspunktene for når en elev leverer leksene. I et tenkt eksempel kan da profilprogrammet automatisk tagge eleven med «søvnproblemer» fordi leksene ofte blir levert etter midnatt. Deretter kan man la skoleløsningen automatisk sende ut informasjon til eleven eller foreldrene om hvor viktig søvn er. Eller profilprogrammet kan automastisk fjernstenge denne elevens skolemaskin om natten. «Så bra!» vil noen si, «slik kan teknikken hjelpe oss». Andre vil være skeptiske fordi eleven da blir styrt av profilering og teknikk som ikke ser det fulle bildet. Kanskje det er nettopp om natten denne eleven får fred fra en vanskelig familie og kan makte å konsentrere seg om leksene.

Barnevakten kjenner ikke til at det foregår slik profilering av elever i Norge, dette var kun et eksempel.

Profilering krever i tilfelle samtykke fra den enkelte forelder, fordi det handler om innsamling av personopplysninger. Her har altså foreldrene noen rettigheter.

Hvem bestemmer i den digitale skolen?

I Stavanger har man et politisk vedtak om at elever i 1.-2. trinn ikke skal ta med seg skolemaskinene hjem. Og for 3.-4. trinn skal foreldrene tas med på råd før maskinene eventuelt tas med hjem. I Stavanger har altså lokalpolitikere bestemt at foreldrene skal ha et ord med i laget.

Bestemmelsen handler ikke om personvern. Noe av begrunnelsen for vedtaket er at det blir for mye bruk av skjerm for barna totalt hvis skolene skal kreve at barna tar med maskiner hjem.

Men hvem har egentlig rett til å bestemme hva? Hvor langt kan lokalpolitikere gå i å gi foreldrene medbestemmelsesrett i de digitale skoleløsningene?

Det virker ikke som at alt er på plass av regler, rutiner og grenser når det gjelder skoleløsninger. Det kan endre seg hvis politikere og etater tydeliggjør reglene og forteller hvem som kan bestemme hva: Kommunen, skolen, læreren, foreldrene eller eleven.

Skoleløsningene kan bli mer personvernvennlige

Datasystemene på skolene er omfattende med ulike plattformer som er flettet i hverandre, noen er for elevene, andre er for administrasjonen. I systemene samles det inn også metadata som ikke er nødvendig for at skolene skal kunne oppfylle lovens krav om hva som skal undervises. Men hva som samles inn på hver skole, er vanskelig å vite, for skolene informerer lite om det. Registreres det for eksempel hvor ofte du som forelder logger deg inn i skoleløsningen? Det er i tilfelle en registrering som ikke er nødvendig for å oppfylle opplæringsloven. Dette var bare et tenkt eksempel.

Når tre elever har samarbeidet om et prosjekt, og har hatt felles tilgang til filer og chat, da kan man spørre: Ligger filene tilgjengelig for de tre elevene også året etter? Hva hvis en av elevene slutter? Hvor lenge ligger chat og filer tilgjengelig? Hvilke ansatte kan se filene? Svarene på slike spørsmål bør skolene kunne legge åpent frem på sine nettsider slik at foreldrene vet hvordan skoleløsningen virker. Når foreldrene får vite hva som befinner seg under panseret i skoleløsningene, kan de veilede sine egne barn om hvordan de skal benytte skoleløsningene på en trygg måte.

Skoleløsninger kan konstrueres på en mer personvernvennlig måte. Mye metadata kan automatisk slettes hver time, hver dag, hver uke eller etter hvert skoleår, etter faste innstillinger. Skoleløsningen behøver altså ikke være nøyaktig slik den er i dag. Det er ikke slik at opplæringsloven tvinger skolene til å benytte nøyaktig dagens utgave av skoleløsningen. Derfor kan man mene at skolene egentlig ikke har støtte i opplæringsloven til absolutt alt som finnes i datasystemene. Og da kan man samtidig diskutere om foreldrene bør få noe mer innflytelse.

Tips til foreldre: Når det gjelder sletting av elevenes filer, kan foreldre be skolen arrangere «sletteuke» før hver sommerferie slik at foreldre sammen med barna kan slette alt som ikke skal tas vare på og være søkbart for medelever eller ansatte i årene fremover. Foreldrene kan samtidig ta kopi av en del innleveringer og legge disse filene i sin private sky som minner for fremtiden.

Hva veilederne ikke tar opp

Elevene kan få digitale ferdigheter og bedre digital dømmekraft ved å lage digitale presentasjoner eller surfe på nettet. Men opplæringsloven sier ikke at det er tvingende nødvendig at presentasjonsappen og nettleseren er levert av et globalt selskap som utenfor skolen lever av datainnsamling og profilering.

Man kan argumentere for at den digitale dømmekraften over tid svekkes når elevene blir vant med å bruke programvaren til et «overvåkingsselskap» gjennom ti år. Men slike forhold tar ikke Datatilsynet opp i sin veileder, for Datatilsynet skal konsentrere seg om personvern og ikke om påvirkning. Heller ikke Utdanningsdirektoratets veileder er innom problemstillingen, for Utdanningsdirektoratet konsentrerer seg om å be skolene sørge for at elevene ikke ser skadelig innhold. Det ser derfor ut til at foreldre ikke har noen rettigheter ved spørsmål om påvirkning, for eksempel hvilket globalt dataselskap som skal bli «barnas beste venn» i skolen.

Datasystemene er svært kompliserte og sammensatte, så det er vanskelig å peke på hvor foreldre har rett til å legge ned veto.

Det mangler en liste fra myndighetene over hva opplæringsloven og læreplanene krever og hvordan disse kravene må komme til uttrykk i funksjoner i skoleløsningene.

Så langt vi vet, har ikke Utdanningsdirektoratet en liste over hva en skoleløsning må ha av funksjoner. En slik liste kunne for eksempel være: Skriveprogram, regneprogram, klassechat, og så videre. Da ville det ha vært lettere for foreldre å vite hvilke funksjoner som er utenfor og som kan utløse samtykkekrav. For eksempel kunne man ha definert klassechat som innenfor og elevenes kommunechat som utenfor. Det hele blir noe tilfeldig hvis det er opp til hver enkelt dataleverandør å definere hva som er kjernetjeneste og hva som er tilleggstjeneste.

Videre kunne man også hatt en liste med eksempler på metadata som er nødvendige å samle inn for å oppfylle opplæringsloven og læreplanene, samt en liste med eksempler på metadata som slett ikke skal samles inn uten samtykke.

Informasjon fra myndighetene til foreldrene burde gi svar på spørsmål som dette:

• Hva slags funksjoner må en skoleløsning inneholde med utgangspunkt i opplæringsloven?
• Hvilke funksjoner skal en skoleløsning slett ikke inneholde?
• Hva slags metadata må en skoleløsning samle inn for å oppfylle opplæringsloven?
• Hva slags metadata skal en skoleløsning ikke samle inn?
• Hvem skal ha tilgang til filene?
• Hva slags filer skal slettes når?

Ikke et frivillig valg?

Utdanningsdirektoratet uttrykker at eventuelle samtykker må være gitt frivillig, og at derfor er det ikke naturlig å be om samtykke i en del tilfeller.

Udir skriver også: «Dette vil være tilfelle for alle oppgavene som skole- og barnehageeier er pålagt i opplæringsloven og barnehageloven. Ellers anbefaler Utdanningsdirektoratet at skole- og barnehageeier har et svært bevisst forhold til om samtykke er et passende rettslig grunnlag for den behandlingen som gjøres.»

Ulike lover kan gi skolen rett til å samle inn personopplysninger. Når det gjelder opplæringsloven, gir den tillatelse til å samle inn personopplysninger ved de oppgavene som loven krever at skolene utfører. Opplæringsloven gir ikke et frikort til å samle inn alle slags personopplysninger ved alle slags forhold på skolen, «frikortet» gjelder kun de oppgavene som er nevnt i loven eller som kan utledes fra den.

Skal skolen samle inn personopplysninger som ikke er knyttet til en oppgave i opplæringsloven, må skolen enten finne støtte i en annen lov, altså finne et annet behandlingsgrunnlag, eller be om samtykke fra foreldrene.

Det er vanskelig å få den fulle forståelsen av reglene. I opplæringsloven står det for eksempel at elevene skal lære matematikk. Det står ikke at det er tvingende nødvendig at elevene legger igjen personopplysninger, for eksempel bilde av familien, for å lære matematikk. Hvis matematikkappen benytter bilder av eleven som et pedagogisk grep, og dermed samler inn personopplysninger, betyr det da at skolen må be om samtykke?

Og hva hvis matematikkappen ligger inne som en av skoleløsningens kjernetjenester, er den da allerede «godtatt» av Datatilsynet? For Datatilsynet sier i sin veiledning ja til kjernetjenester?

Barnevakten har ikke alle svarene, men det virker som at myndighetene bør gå enda noen runder og klargjøre mer om skoleløsninger:

• Hva kan skoleløsninger inneholde?
• Hva utløser krav om samtykke?
• Hva skal skoleløsninger slett ikke inneholde?

Det handler ikke bare om personopplysninger, men også hvilken risiko eller påvirkning som er innbakt i funksjonene. Et eksempel på risiko er når skoleløsningen legger opp til at alle elevene i kommunen kan chatte med hverandre. Krever opplæringsloven at skoleløsningen må tilby dette?

Hvis elevene skal forstå hva chat er for noe, og trenes i dette, holder det da at tiåringene er i samtaler med resten av klassen? Eller må de også kunne snakke med resten av kommunens elever? Eller må de snakke med resten av fylket eller eventuelt alle i hele verden? Hva er nødvendig for å oppfylle opplæringsloven og læreplanene?

Datatilsynet snakker om personvern. Utdanningsdirektoratet snakker om skadelig innhold. Men hvilken etat snakker om sikkerheten?

Slik kan foreldrene få mer innflytelse og bedre informasjon

I dag er det slik at når du kommer til et nettsted som du ikke har besøkt tidligere, da spør nettstedet om ditt samtykke til å samle inn opplysninger om hvordan du bruker nettstedet. Det er den knappen mange av oss i blinde trykker «ok» på fordi vi er så lei av å bli spurt. Men egentlig kan du velge hvor mye nettstedet skal få vite om deg. Når de fleste nettsteder i Europa klarer å ordne dette teknisk, da burde også skoleløsninger kunne gi foreldrene noen samtykkevalg.

Samtykke kan da ordnes når barna starter på skolen ved at foreldrene skriver under på et skjermskjema der de kan krysse av og godkjenne hvilke personopplysninger som skolen kan samle inn som ikke fra før av har behandlingsgrunnlag (tillatelse) fra opplæringsloven og læreplanene.

På den måten kan man skille mellom hva læreplanene krever av opplæring og hva skolene selv legger inn som ekstra funksjoner.

Barnevakten har tidligere anbefalt at skole og foreldre inngår dataavtale. Det er ikke lett å få til en dataavtale som har punkter som går i foreldrenes favør, fordi foreldrene har få rettigheter slik det oppfattes i dag. Men foreldrene har altså noen rettigheter: Ved datafunksjoner som opplæringsloven ikke krever, og som samler inn personopplysninger, skal foreldrene bli bedt om samtykke. Og da er det lov å si nei.

Dagens dataavtaler handler som regel kun om skolens krav til foreldrene eller elevene, for eksempel at maskiner skal være oppladet og at foreldrene må erstatte maskinen hvis den blir skadet. Det er vanskelig å finne noe i avtalene som gir foreldrene rettigheter på vegne av sine barn.

Krav på informasjon

Uansett har foreldre krav på informasjon. Datatilsynet skriver i sin veileder: «I flere av sakene vi har behandlet, har vi sett at kommunene har informert for dårlig.» Barnevakten har laget en liste med spørsmål som foreldre kan stille skolen. Listen er omfattende, men det betyr at den samtidig er til hjelp for skolene. Hvis skolen svarer på alle spørsmålene på skolens nettsider, får foreldrene bedre informasjon og skolen slipper å svare gjentatte ganger på foreldremøter og lignende.

En idé er at myndighetene lager en standard for hva informasjonen til foreldrene skal inneholde.

Må man bare gi opp?

Youtube er et godt eksempel på hvor komplisert det er å sette seg inn i skoleløsningene. Man kan ikke bare spørre om Youtube er en del av skoleløsningen eller ikke. For Youtube finner man både via nettleseren og som en app. I tillegg kan man ha konto i Youtube, noe som gir anledning til å legge ut egne innslag og kommentere andres innslag. Og man kan velge blant ulike aldersinnstillinger. Youtube finnes også i en egen barneversjon. Så hvis du spør om Youtube er kjernetjeneste eller tilleggstjeneste, og at du som forelder kanskje skal involveres med et samtykke, da er ikke spørsmålet ditt presist nok, for Youtube kan være så mangt. Og slik kan du ta for deg tjeneste etter tjeneste – hva er innenfor og hva er utenfor?

Det er lett å tenke at våre digitale liv er så kompliserte at det er bare å gi opp å ha noen regler og at det er kun nettvettopplæring som er eneste fornuftige tiltak. Men hvorfor skal det da i tilfelle være krav om foreldresamtykke når barn under 13 år vil bruke sosiale medier?

Skoleløsninger og læreplaner er vanskelig materie, det virker ikke som at kaken er ferdig bakt. Det virker som om vi foreløpig blander ingrendienser i en bolle og er litt usikre på hva som skal oppi bollen og hvordan kaken vil smake til slutt.

I Stavanger har man som nevnt et kommunevedtak på at foreldrene skal rådføres når det gjelder elever i 3.-4. trinn før man bestemmer at elevene skal ta med maskinene hjem eller ikke. Her er det altså et pålagt samarbeid mellom skole og hjem når det gjelder skoleløsningen. Politikere kan altså gi foreldre noe mer innflytelse over skoleløsningene.

Les også:

• Opplæringsloven
• Forskrifter til opplæringsloven
• Læreplanene 
• Barnevaktens startside for skoleløsninger

---

Ønsker du tips og nyheter om nettvett for barn tilsendt på e-post hver uke? Bli medlem av Barnevakten. Da får du også tilgang til våre webinarer.

Lærere, her er undervisningsressurser om nettvett.