Yohan – Barnevandrer

Historie

Kontrasten filmen gir til iPhonegenerasjonen, der barna står i sentrum for alt vi gjør, er nesten smertefull. Yohan barnevandrer forteller historien om barna som på slutten av 1800 og begynnelsen av 1900-tallet ble sendt mellom Vest- og Aust Agder som barnearbeidere. Det var knapt med mat, og for mange familier i dalene i Vest Agder var det den eneste løsningen som virket levelig: å sende barna bort for å bli slaver i sommerhalvåret hos rike bønder i nabofylket.

Barna ble samlet en gang på vårparten, og måtte gå over fjellet for å komme til sommerens arbeidsplass. Mange var alt utmattet og uten nok mat eller tøy, verken til kropp eller føtter, var det en tøff start på voksenlivet. Vel fremme var det tunge arbeidsbyrder som ble lagt på dem, og de var intet mer enn to ekstra arbeidshender for de ansvarlige voksne.

Det er umulig å sitte som småbarnsmor og ikke bli berørt av dilemmaet foreldre stod overfor. Matfatene var tomme, magene var mange, og fine ord fra agenter tilbød en løsning som både sparte dem for forsørgerbyrden, og som kunne bringe noen skarve kroner tilbake ved sommerens slutt. At ansvaret ble lagt tungt inn over de små, gjorde at de fant seg i mye for ikke å svikte familien.

Filmen hopper mellom Yohan og brødrenes historie som små og gjenfortellingen når de er blitt gamle og har bodd i USA siden tidlig ungdom. Det er ankepunktet mot filmatiseringen av denne gjemte delen av norsk historie: Det er ikke utenkelig at fortellingen hadde stått minst like godt uten å ha med Kris Kristofferson som gamle Yohan.

Vurdering

Regissør Grete Salomonsen har tatt enkelte spenstige grep for å sette en spesiell stemning i filmen, og i stor grad lykkes hun i å bruke farger, musikk og kameravinkler for å engasjere oss i historien. Mye kjenner vi igjen fra hennes filmer om Kamilla og tyven. Men akkurat disse avbruddene til nyere tid og Kristoffersons fortelling bryter det hele litt for brutalt av, balansen burde fungert bedre for at det hele skulle blitt et effektivt virkemiddel.

Den største grunnen til at filmen sitter i magen, er lille Adam Eftevaag som spiller nydelige Olai. At en fire-femåring er så verdifull som arbeidshjelp milevis hjemmefra at det er verd bryet ved å sende ham bort, er komplett uforståelig i dag. Adam er en så lyslugget, Emilaktig, sjarmerende smågutt at han ved hele sitt vesen understreker hvor lite valg foreldrene må ha hatt. Hjertet brister når den lille må ta verdens bekymringer inn over seg, og det synliggjøres hvor hjelpesløs han er. Den lille gutten er en av de mest troverdige skuespillerne i hele filmen.

Filmens hovedperson, spilt av Robin Daniel, er det lettere å ha tro på. Han er sterk og frimodig, oppfinnsom og modig. Han takler bjørnen ved å kombinere krutt og ukvemsord, og setter sitt eget liv i fare for å redde andres.

Egnethet

Fordi historien er vanskelig å begripe, nettopp fordi den er sann, og fordi det finnes flere scener som er skremmende og virkelighetsnære, frarådes filmen for barn under syv år uten med voksne.

Konklusjon

Yohan barnevandrer er den største, norske barnefilmen som er laget, både med tanke på omfang og budsjett. Den er en befriende avveksling fra Disneys verden av kjappe tegninger, og den bør sees av både skoleelever og voksne.

Medietilsynets begrunnelse for aldersgrensen:

Enkelte dramatiske scener gjør at denne filmen får 7-årsgrense.

Filmtrailer:

Hvordan vurderer Barnevakten filmer?

Les våre kriterier for filmanmeldelser