Mormor og de åtte ungene

Jeg var tre år gammel da «Mormor og de åtte ungene i byen» hadde premiere på norske kinoer. Det var i 1977. Da spilte forfatter Anne-Cath Vestly selv rollen som mormor og filmen ble sendt på NRK i mange år etter. For de som vokste opp på 70- og 80-tallet har filmene om mormor og de åtte ungene blitt ikoniske. Nå er mormor tilbake i en sjarmerende 2013-versjon. Denne gangen er filmen ispedd en rekke musikknummer og har blitt plassert i sjangeren familiefilm/musikal.

Som et søtt garnnøste

Mormor (Marit Opsahl Grefberg) rømmer fra gamlehjemmet og kommer på overraskelsesbesøk hos Mona (Petronella Nygaard), foreldrene og de syv søsknene hennes. Familiens nye Volkswagen lastebil har blitt stjålet og Mona drar til byen sammen med mormor i en noe tilfeldig jakt på tyven. Men tyven blir aldri skummel, og jakten aldri særlig spennende. Alt går selvfølgelig bra tilslutt og alle løse tråder samles i et søtt lite nostalgisk garnnøste. Nettopp dette er filmens styrke og svakhet. Den blir aldri for skummel for noen, men samtidig aldri spennende nok for de litt eldre barna. Her synes jeg regissør Lisa Marie Gamlem kunne våget litt mer.

Jarle Bernhoft som selger

Den nye versjonen av Mormor og de åtte ungene er en slags familiemusikal. Det er en morsom løsning som gjør at denne versjonen skiller seg fra 70-tallsversjonen. Sangene er ikke for lange, og de tar heller ikke for mye plass i filmen. Dessuten er det flere godbiter her.

I glassmagasinet har for eksempel filmskaperne våget å sleppe løs artist Jarle Bernhoft i rollen som syngende selger akkompagnert av et dansende Halleluja-kor. Dette er morsomt, men sangen er på engelsk og blir kanskje litt lite tilgjengelig for målgruppen.

Slurv med lyden?

I de fleste sangnumrene kombineres sangen med lyd fra scenen. Det er et vanlig grep i filmmusikaler, og gjør at man føler nærhet til både filmens fortelling og til sangen. Jeg må si jeg reagerte da lyden fra scenen plutselig forsvant under et par av sangnumrene. Å erstatte filmens lyd med sang er naturlig i en musikkvideo, men rett og slett ganske unaturlig i en filmmusikal. Om dette er gjort av økonomiske hensyn (lyden var for dårlig eller passet ikke) eller som kunstnerisk virkemiddel er vanskelig å si. Lyden er bra de fleste steder, men noen scener lider av studiolyd.

God følelse

Det er mye fint å se på i «Mormor og de åtte ungene». Filmen gir et nostalgisk blikk på 70-tallets Oslo med små leiligheter, vafler og eggedosis, og Christiania glassmagasin som nettopp har introdusert miksmasteren fra Amerika. Bildene er til tider nydelige og gir deg en god følelse av ekte norsk by-nostalgi.

Det fine er smittsomt

Åtte barn var mange på 70-tallet. Det er enda mer i dag. For en mormor å bo sammen med barnebarna sine var uvanlig på 70-tallet. Det er enda mer uvanlig i dag. Dermed har på mange måter ideen til Anne-Cath Vestly blitt bedre med årene. Denne ideen er selve kjernen i filmens budskap og jeg synes regissøren lykkes godt med å formidle den. Ordtaket «der det er hjerterom er det husrom» passer godt til denne filmen. Eller som den sjarmerende Mona sier det: «Kanskje er det slik at fine ting er smittsomme, slik at det blir flere fine ting».

Søtt og godt

Alt i alt er dette en sjarmerende film som gir deg et kjærkomment gjensyn med mormor og de åtte ungene. En søt fortelling og et godt budskap. Men jeg savner en litt «spunk».

Medietilsynets begrunnelse for aldersgrensen:

Denne filmen inneholder ingen scener som antas å ha skadelig virkning på de yngste.

Hvordan vurderer Barnevakten film?