Skjermdump fra reklamefilm for spillet Call of duty

La nå barna få lov til å spille skytespill, da vel!

Forskning viser at dataspillvold ikke fører til aggressiv atferd. Så da er det vel ingen grunn til å si nei til skytespill? Selv de yngste barna bør vel få lov?

Som forelder kan det hende at du er redd for at barnet ditt ikke blir en del av vennegjengen dersom du sier nei til voldelige dataspill.

Eksempelvis Fortnite (12 år), Apex Legends (16 år), Call of Duty (18 år) og PlayerUnknown’s Battlegrounds er blitt populære i dag på tvers av aldersgrupper.

Vi ønsker jo at barna våre skal være en del av et fellesskap og ha venner. Når 96 prosent av gutter og 63 prosent av jenter her til lands spiller dataspill (Barn og Medier: 2018), er nettopp spill blitt en sosial arena for barn og dermed også ensbetydende med å være innenfor et fellesskap.

Verdier under press

Verdier i hjemmet er under press fra trender i spillverden og det som tillates i andre hjem. Samtidig er det kanskje viktigere enn noen gang for den enkelte familie å finne hvilke verdier familien mener å stå for, nettopp fordi verdiene er under denne type press. Hvilke holdninger og verdier er viktig i eget hjem? Hva slags mennesker vil vi at barna våre skal utvikle seg til å bli?

Lenge har skytespill med høy aldersanbefaling vært en indikator på at noe ikke egner seg for et yngre publikum. Skytespill med voldsinnhold har ikke vært sett på som trygt for barn. Samtidig pågår debatten: På den ene siden mener skeptikerne at medievold er skadelig for barn. På den andre siden mener man at dette er en overdrevet, moralsk frykt fra folk som ikke har greie på dataspill.

Forskningsrapport på forskningsrapport ruller ut i disse dager og konkluderer med at det ikke er funnet noen sammenheng mellom medievold og aggressiv atferd.

De sterkeste tilhengerne av slik forskning kan trekke det så langt at nå er det fritt frem. Alle andre motargumenter blir sett på som tullete, fordi her har jo faktisk forskning konkludert med noe motsatt.

Se for deg samtalen omkring middagsbordet. «Mamma, pappa, kan jeg få lov til å spille (det og det spillet)?». «Nei, det synes jeg ikke, se på aldersgrensen, du er ikke gammel nok», sier forelder én. Da trumfer forelder to med motargumentet som vinner alle diskusjoner, nemlig å vise til forskning: «Det er ikke noen sammenheng som viser at dataspillvold er skadelig, så det aldersgrensegreiene er bare tull».

Man kan også tenke seg lignende argumenter på foreldremøter, der foreldre som ønsker å si nei blir sett på som konservative, kjipe og lite med i tiden. Det å mene at skytespill ikke er greit, er omtrent en holdning som stammer fra forrige århundre da man var redd for både radio, TV, videofilmer og utenlandske kanaler.

Hva gjør man da? Skal de forsiktige foreldrene bare legge seg helt flate i diskusjonen?

Menneskelig å bli påvirket

Det at aktuell forskning ikke påviser noen sammenheng mellom vold i dataspill og økt aggressiv atferd, betyr ikke at slike spill dermed er direkte positive og oppbyggende for barn. Som forelder må man som i alle andre sammenhenger tenke over hvilke verdier og holdninger barna blir presentert for, enten det er i film, musikk eller spill.

De utfordringene som blir avdekket i Medietilsynets undersøkelser om spill, går som regel på forhold utenom innholdet i spillene, for eksempel mobbing og ufine kommentarer når man spiller på nett. 28 prosent av barn mellom ni og 18 år (Barn og Medier: 2018) har opplevd at noen har vært slemme mot dem eller mobbet dem på internett, spill og mobil – noe som i seg selv er et argument for at man bør vente til poden er moden nok for å håndtere utfordringer med nettkontakt.

Professor Helge Østbye ved UIB har uttalt generelt om medienes påvirkningskraft at det er klart at de påvirker oss, men akkurat på hvilken måte er usikkert.

Reklame er et enkelt eksempel på at medieinntrykk påvirker: Den dyre såpa i butikkhylla må jo være langt bedre enn den billige, særlig siden kjøkkenet skinner i TV-reklamen. Selv om det er mye fototeknisk arbeid bak, så blir vi, om enn på et ubevisst plan, ofte lurt.

At man lærer engelsk av dataspill er også et glimrende eksempel på at det skjer en overføring av noe når man spiller. Andre tall er blitt gamle nå, men tilbake i 2014 mente nesten åtte av ti barn i alderen 9-16 år at de ble påvirket av innhold i dataspill. Det hadde vært interessant å se det samme spørsmålet stilt i dag.

Barn kan altså utvikle språk av spill. Og ord er mer enn bare ord. Det kan påvirke tanker, holdninger og måter vi oppfatter verden på.

I 2010 konkluderte også velferdsforskningsinstituttet NOVA med at medievold kan være skadelig for noen barn. Usikkerheten til denne konklusjonen er likevel stor.

Blir man aggressive av dataspill? Det er det vanskelig å argumentere for. Samtidig er det liten tvil om at inntrykk og det vi bruker mye tid på og engasjerer oss i, påvirker i større eller mindre grad.

Vi har alle opplevd å få et noe endret perspektiv på verden, en person eller et gitt tema etter å ha sett en film eller lest en bok som har «gjort noe» med oss. Men disse inntrykkene er bare en liten del av alt som er rundt oss med foreldre, nyheter, politikk, skolemiljø, venner og så videre, noe som kanskje har enda større påvirkningskraft.

Det betyr allikevel ikke at inntrykkene fra dataspill er ubetydelige. Men de er bare en bit av et større puslespill som vi omgås med.

Sterke inntrykk fra dataspill

Vold er heller ikke bare vold. Kontekst har betydning. Alle som spiller dataspill vet at det er stor forskjell i stemning når man som Spider-Man redder sivile i byen eller når man som heltinne i Horizon Zero Dawn gjør godt og redder verden fra undergang, kontra i GTA når man raner banker og spiller gjennom en torturscene der man fester elektroder til en bundet person, driver med «waterboarding» og ser personen tydelig lide av avgjørelser som spilleren tar.

Eller hva med Metal Gear Solid V hvor man gjemmer seg under sykehussenger og bevitner terrorister som skyter pasienter mens de ligger i sengene sine. Det er sterke og grusomme inntrykk som også påvirker voksne.

Disse eksemplene gjelder spill med anbefalt aldersgrense fra 18 år. Merkeordningen (PEGI) er der av en grunn. Og dataspillbransjen selv støtter villig og frivillig om denne ordningen. Det lages dataspill som overhodet ikke er beregnet for barn, gjennomsnittsalderen til spillere er jo på rundt tretti år.

Vi må ikke bannlyse alle dataspill på grunn av voldelig innhold. Kontekst er som nevnt viktig. Hva slags stemning får man når man spiller? Mennesker er ikke roboter eller flasker slik at dersom A inntreffer, så skjer B. Vi påvirkes av det vi ser og gjør på ulike måter og i ulik grad og i en kontekst. Merkeordningen på spill er et sikkerhetsbelte som i hvert fall gir noen pekepinn.

Mange barn har stor glede av spill. Det er en kulturform som kan forsterke vennskap når man spiller på nett og det finnes spill der man er helten som redder verden. Klart dette også gjør noe med en. En positiv strøm av det å gjøre godt i spill som helt eller heltinne og det å overvinne motgang. Dette er også overførbart til det virkelige liv.

I stedet for å hele tiden spørre om dataspillvold er skadelig for barn eller ei, bør vi spørre oss om hvilke spill som bidrar med noe positivt, og hvilke «historier» vi vil at de skal huske fra sin barndom. Vår oppgave som foreldre er nettopp å legge til rette for det, men da må vi engasjere oss og ikke bare velge en side der vi omfavner alt eller ingenting. Det finnes nyanser også i spillverden med positivt og negativt innhold for barn.

Det å velge ut dataspill for barna våre handler ikke om å tillate noe bare fordi det ikke er påvist skadelig effekt. Tvert imot handler det, på samme måte som alle andre valg foreldre tar på vegne av barna sine, å legge til rette for et trygt, positivt og utviklende miljø.

Disse valgene er viktigere enn noen gang nettopp fordi barn tilbringer så mye av tiden sin på disse mediene.

Les også

Bli medlem av Barnevakten