Er du alt for bekymret og streng på spillingen til barna dine?

Foreldre synes at det er utfordrende å håndtere barnas spilling. Dette kommer frem i en liten, kvalitativ studie som er gjennomført av Karolin Moberg som er forsker ved NOVA på OsloMet.

Ikke alle foreldrene i undersøkelsen hadde egen erfaring med spill, og selv om noen hadde det, opplevdes allikevel utviklingen i spillverden som omfattende. Dette kom frem i fjorten intervjuer med foreldre til gutter mellom 6 og 19 år.

– Selv om datagrunnlaget er for tynt til å si noe om foreldreskapet på generelt nivå, kan det være noe overførbarhet allikevel. Dataspill var en utfordrende side ved foreldreskapet. På andre områder av barneoppdragelsen nevnte foreldrene at de kunne spørre sine egne foreldre om råd. Men denne muligheten hadde man ikke når det gjaldt dataspill. Flere savnet også tydeligere retningslinjer for dataspilling på samme måte som det finnes råd om søvn og kosthold fra det offentlige, sier Moberg.

Karolin Moberg er forsker 3 ved NOVA på OsloMet. (Foto: OsloMet / NOVA)

Flere savnet tydeligere retningslinjer for dataspilling

Selv de foreldrene som spilte en del selv, opplevde en avstand til det å forstå barnas spilling, forteller Moberg. Og de som ble intervjuet hadde også en del konkrete bekymringer.

– Det er de vanlige bekymringene som man hører om ellers i media. Stillesitting, avhengighet, isolering, at barna ikke er fysisk aktive og samme med andre. Noe av dette er reelle bekymringer, for eksempel bekymringen som foreldrene hadde om risiko for kontakt med fremmede voksne på nett. Eller at barna var for mye stillesittende. Samtidig er dataspill blitt en sosial aktivitet for mange, og kanskje er det lurt å skille mellom det som det er grunnlag for og ikke grunn til å være bekymret for, påpeker Moberg.

Fra spilletid til uenighet om aldersgrenser

Barnas alder kunne også beskrives som ulike epoker med typiske dilemmaer som foreldrene møtte på.

– Fra 6 – 9 år, brukte guttene fortsatt tid på fysisk lek som LEGO samtidig som de spilte. Det var altså leken, enten det var via spilling eller en annen form som stod i fokus. Ipad, nettbrett og konsoll var den foretrukne plattformen. Og guttene her spilte først og fremst med hverandre på samme skjerm, og ikke ennå digitalt, sier Moberg.

I aldersgruppen 10 – 12 år ble aldersgrenser det store diskusjonstemaet i hjemmet. Særlig knytta til spillet Fortnite (som tidligere hadde 12 år som anbefalt aldersgrense).

– Foreldrene syntes at dette med aldersgrenser var vanskelig. Noen hadde snakket om dette i foreldregruppa i klassen og blitt enige om felles regler, men allikevel hadde noen sluppet til tidligere. Dessuten hadde mange forskjellige oppfatninger om hvilken aldersgrense som egentlig gjaldt for Fortnite. Noen mente 16 år, andre mente 18 år og så videre. Det var også vanskelig i de hjemmene hvor eldre søsken hadde fått tilgang til spillet og ikke de yngre, forteller Moberg.

Aldersepoken 13 – 15 år ble beskrevet som en tid der foreldrene ga mer slipp på regulering av skjermtiden. Barna fikk i større grad styre tiden selv. Og dette økte bare på i aldersgruppen 16 – 18 år. Her hadde også mødrene lite innsikt i spillingen til guttene. Samtidig var det mer konflikt mellom foreldre og guttene.

Rigide og bekymrede foreldre?

I forskningsnotatet blir foreldrene og deres måte å håndtere spilling på, delt inn i fire idealtyper. Moberg presiserer at dette er idealtyper, og at ingen vil være helt som den ene eller den andre foreldrestilen som blir beskrevet. Det er også vanskelig å si at en foreldrestil er mer nærmere en fasit eller ikke på hva som er riktig.

– Etter intervjuene med foreldrene satt jeg igjen med opplevelse av at dette er foreldre som gjør en god jobb, uavhengig av hvor de plasserer seg på spekteret. Foreldre gjør så godt de kan, og det er ikke så lett når man ikke har et uniformt sett av råd og retningslinjer å forholde seg til. Og man vet heller ennå ikke helt konsekvensen av dataspillingen som barn og unge deltar i, presiserer Moberg.

Foreldre gjør så godt de kan, og det er ikke så lett for dem

Her er de ulike foreldrestilene. Disse er plassert langs to dimensjoner der den ene dreier seg om lav eller høy bekymring og den andre om lav eller høy rigiditet (regler og grenser).

Spillentusiasten: Er lite rigid og lite bekymret. Denne foreldretypen har kontakt med dataspill enten ved å spille selv, eller i arbeidssammenheng. For eksempel en psykolog som ser den positive effekten dataspill kan ha på barn og unge. Denne gruppen er entusiastisk (positiv) til dataspill, og er ikke særlig streng på regler og grenser for spillingen.

Den tradisjonelle forelderen: Er lite bekymret, men skårer høyt på å være rigid. Denne foreldretypen har lite kunnskap om dataspill, også de negative sidene ved spilling, og er derfor lite bekymret. Samtidig har denne foreldretypen strenge regler på blant annet skjermtid. Denne foreldretypen er også lite interessert i dataspill og ser på det som bortkastet tid. Setter derfor også regler ut ifra egne behov som forelder.

Den tydelige forelderen: Skårer høyt på bekymring og på det å være rigid. Samtidig er grensesettingen basert på sønnens behov, og ikke egne behov som den tradisjonelle forelderen gjør. Denne foreldretypen lager et system for sønnens spilling. Rammene er tydelige og forutsigbare for sønnen, for eksempel om det er et gitt timetall med spilling per dag. Samtidig er det noe fleksibilitet etter sønnens behov.

Etterforskeren: Denne foreldretypen skårer høyt på bekymring og lav på det å være rigid. Denne forelderen hadde lite kunnskap om dataspill selv, men er opptatt av å finne store mengder med informasjon enten ved å søke på internett eller ved å oppsøke lokale e-sportsklubber eller gaming-leirskoler om sommeren som sønnen kan bli en del av. Motivasjonen er det å skape gode rammer omkring sønnens spilling.

Frykt for andres fordømmelse

Avslutningsvis trekker Moberg frem at flere av foreldrene som ble intervjuet, syntes at det var vanskelig å få fordømmelse fra andre.

– Samtidig som foreldrene utrykte et behov for å snakke med andre foreldre, var mange også bekymret for å bli vurdert av andre. Derfor kan det være fint å skape møteplasser der man kan diskutere barn og unges gaming som en foreldregruppe, uten frykt for å bli dømt for om det man gjør er galt eller riktig, sier Moberg.

Du kan lese forskningsnotatet i sin helhet her.

Les mer:

• På Discord åpner gutter opp om følelser
• Ikke alle barn har råd til å game
• Jonas Gahr Støre: Barn som gamer skal ha engasjerte voksne rundt seg
• Ny app lærer barn å mestre livet
• Dagens foreldre: Nært forhold til barna, men vansker med å regulere skjermbruk
• Tonje fra Flippklipp viser at dataspill ikke bare er en guttegreie
• Gutter som spiller dataspill: skyldige til det motsatte er bevist
• Lanserer digitalt fritidstilbud for spillinteresserte barn og unge

Alle foto: OHishiapply / Shutterstock