Gutter som spiller dataspill: skyldige til det motsatte er bevist

Foreldre er raskere med å vurdere gutters spilling som problematisk sammenlignet med hos jenter ifølge en ny undersøkelse. I tillegg er som regel fedre mer bekymret enn mødre for barnas spilling.

Publisert |Av Kris Munthe|KategorierSkjermtid, Gode rammer, Foreldrekontroll, Problematisk skjermbruk, Spilling, Aldersmerking, Problemspilling, Spillopplevelser, Sunne rammer

I EU Kids Online-undersøkelsen deltok 1000 barn med foreldre. Forsker Khalid Ezat Azam har tatt utgangspunkt i denne, og kvalitative intervjuer med 13 familier i Norge for å undersøke foresattes holdninger til dataspill. Formålet: Å undersøke hva som ligger bak foreldres uro omkring barnas spilling.

– På den ene siden har man en aktivitet som omtrent alle barn og unge holder på med, og som foreldre betaler for og kjøper inn, men som allikevel skaper bekymring. Jeg ville undersøke mer om hvordan det stod til i de ulike hjem, og hva som lå bak disse bekymringene for spillingen, sier Azam som er stipendiat ved Institutt for medier og kommunikasjon på Universitet i Oslo.

Khalid Ezat Azam ved Universitetet i Oslo (Foto: Olaf Christensen)

Et av funnene var at fedrene i undersøkelsen var mer bekymret enn mødrene. Faktisk var det 62 prosent større sjanse for bekymring hos fedre enn hos mødre.

– Uavhengig av hvor mye barna spilte eller alderen hos de voksne, var det flere fedre som huket av på at de var veldig bekymret for at barnet deres spilte for mye dataspill. Dette til tross for at fedrene gjerne er de som har vokst opp og spilt dataspill eller kjent noen i oppveksten som har spilt en del, påpeker Azam.

Idealer og skyggesider

Det kan være flere årsaker til at fedrene uttrykker større grad av bekymring enn mødrene, spekulerer Azam.

– Tradisjonelt har man tenkt at de som selv har vokst opp med spill også best kan forstå og omfavne de positive sidene med spillingen. Samtidig kan det også hende at man har kjent på de negative sidene med gaming. At man selv har følt at spillingen har gått utover skole, eller at man har hatt venner som har falt utenfor sosialt, mener Azam.

En annen årsak kan være mødrenes rolle og streben etter å leve opp til et foreldreideal.

– Der fedre gjerne har kjennskap til spill selv samtidig som de er bevisste på risiko, har mødre kanskje mer en type avstandsforhold til spillingen. Samtidig etterstreber mange mødre et digitalt foreldreskap. Det at man egentlig skal engasjere seg, spille med barna og så videre, men så får mødrene det ikke helt til på grunn av manglende tid eller interesse. Det kan føre til skyldfølelse og blandede følelser som påvirker svarene som mødre gir i undersøkelsen. Det kan virke som at fedre i større grad sier rett ut at de er bekymret for spillingen, men mødrene tenker at mediet i utgangspunktet er positivt for barn og unge, selv om de ikke helt klarer å sette seg inn i dette rent konkret, sier Azam.

Det var større press på mor om å etterleve idealet som en god forelder

Forskeren nevner også eksempler som er kommet frem i kvalitative intervjuer med familier. En familie hadde et liberalt forhold til spilletid og aldersgrenser, og faren var den som var mest liberal. Men det var moren som fikk kommentarer fra andre foreldre. Det var med andre ord større press på mor om å etterleve idealet som en «god forelder».

Gutter er skyldige til det motsatte er bevist

To faktorer påvirket i stor grad om foreldre svarte at de var bekymret for barnas spilling. Det ene var om barnet hadde høy spilletid, og det andre var om man hadde gutter som spilte.

– Selv hos gutter som spilte lite var det mer bekymring sammenlignet med i tilfeller der jentene spilte mye. Frykten for avhengighet og problemspilling så altså ut til å henge tett sammen med kjønn. Tradisjonelt har jo spilling blitt sett på som en guttegreie, og med en risiko for at spillingen kan ta overhånd. I dette regnestykket er jenter derimot fritatt fra bekymringen til det motsatte er bevist, påpeker Azam.

Kanskje får noen gutter altfor streng grensesetting og overbekymrede foresatte

Utfordringen oppstår dersom foreldrene får en blindsone der man enten overvurderer problematikken hos gutter, eller går glipp av jenter som har utfordringer knyttet til spill.

– Kanskje får noen gutter altfor streng grensesetting og overbekymrede foresatte. Det er viktig å følge med og sette grenser som forelder, men man bør kanskje gjøre det ut ifra et så riktig grunnlag som mulig. Det finnes for eksempel forskning som tilsier at for gutter er spilling i stor grad sosialt, men at for jenter som spiller for mye, kan det få negative, sosiale konsekvenser, trekker Azam frem.

Forvirrende aldersmerking

Noe annet som Azam har undersøkt er hvordan foreldre forholder seg til aldersmerkingen på spill. Forskeren forklarer at det i hovedsak finnes to måter som spill blir merket med en aldersgrense: Enten fra PEGI som er et europeisk industrisystem, eller via Apple som har en egen ordning for iPhone og iPad.

– Få av foreldrene som jeg intervjuet visste mye om hvordan aldersgrensesystemet fungerte. Noen gjettet at det var Medietilsynet, dataspillutviklerne selv, EU eller til og med noen i USA som satte aldersgrenser. I tillegg så foreldre på aldersgrenser som tilnærmet samme greie enten det var for kino, spill eller streaming. Veldig få kjente til nyansene for hvordan aldersgrenser fungerte, og mange trodde også at begrunnelsen for at det var sex eller voldelig aldersmerking stammet fra amerikanske holdninger, sier Azam.

Forskeren forklarer derfor at dette kan være en av årsakene til at foreldre har ulik tilnærming til aldersmerkingen for spill.

– Det er mange nivåer som det kan oppstå forvirring på i det enkelte hjem. Så på foreldremøter må man ha dette aspektet med seg, at det handler ikke bare om strenge og liberale foreldre, men også fundamentale forskjeller i hvordan man forstår aldersmerkingen på spill, påpeker Azam.

Hva demper på foreldres bekymringer?

Selv om det kan være interessant å vite hvorfor foreldre er bekymret for barnas spilling, er det kanskje minst like interessant å vite hva som reduserer på uroen.

– Av og til handler bekymringen ikke nødvendigvis om noe som skjer her og nå, men for noe som kan oppstå i fremtiden. Kanskje er barnet aktiv på skolen og i leksearbeid, deltar på fritidsaktiviteter og så videre. Samtidig kjenner foreldre på en usikkerhet omkring spillingen og det som kan oppstå frem i tid, sier Azam.

Det kan være fint at foreldre og barn blir enige om en del rammer for spillingen

Forskeren påpeker også at i deres kvantitative analyse, hadde familiemiljø lite å si for bekymring for barnas spilling. Dersom foreldre rapportere enighet rundt mediebruk, var det lavere sannsynlighet for bekymring.

– Derfor kan det være fint at foreldre og barn blir enige om en del rammer for spillingen. Hvor mye spilletid man skal ha bør være opptil den enkelte familie å finne ut av, men at man allikevel klarer å finne noen punkter som man blir enige om som foreldre og barn, kan være lurt. Og så er det kanskje andre indikatorer enn kjønn som bør avgjøre om foreldre bør være bekymret for barnas spilling eller ikke, avslutter Azam.

Foto: hovedbilde – Shutterstock / Valery Sidelnykov

Les også

Tips og råd om nettvett hver uke, samt tilgang til webinarer om nettvett: Bli medlem av Barnevakten.

Lærere, her er undervisningsressurser om nettvett