Frustrasjonen over sønnens gaming ble for stor

Camilla Lynne Bakkeng er mor til to og jobber som fag- og kommunikasjonsleder hos Akan kompetansesenter. Og det var i 2018 at tobarnsmoren skulle bli kjent landet rundt som gamer-mamma når hun skrev en kronikk om det å oppdage nøkkelen til å håndtere sønnens spilling.

– Han startet nokså tidlig med en spillinteresse, og i utgangspunktet var det helt uproblematisk. Men etter hvert økte engasjementet hans for gaming, og frustrasjonen min likeså. Blant annet de gangene når jeg spurte ham om å slå av spillet, og så ble ikke beskjedene fulgt opp. Ikke minst med den klassiske formaningen om middagstid og ingen som dukket opp ved bordet. Fra min side ble det mer og mer frustrasjon, mas og konfrontasjon, forteller Bakkeng.

Jeg ble så irritert at jeg gikk inn på rommet hans og smelte igjen PC-lokket

Sønnen var ellers aktiv med både fotball, langrennsski og andre aktiviteter. Men det var spillingen som ble en verkebyll helt til diskusjonen i hjemmet toppet seg.

– Det er et bilde av en situasjon som fortsatt står sterkt for meg. Jeg ble så irritert at jeg gikk inn på rommet hans og smelte igjen PC-lokket og sa at nå er det nok. Etter det følte jeg meg veldig brutal og angret på at det hadde endt opp slik. Det var en handling preget av frustrasjon og desperasjon, fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle få han til å legge bort spillet. Og jeg tenkte at sånn kan jeg ikke være som mamma, sier Bakkeng.

Ubegrunnet frykt?

En undersøkelse fra Blå Kors og Ipsos i 2021 viser at nesten 2 av 10 foreldre er veldig eller ganske bekymret for sitt barns spilling. Tidsbruk, at barna blir avhengige eller for lite sosiale, er noen av de fremste bekymringene.

– I mitt fagfelt jobber jeg blant annet med avhengighet, spillproblematikk og pengespill. Etter hvert kom flere fagpersoner til og forklarte at i de tilfellene hvor noen får problemer med spill, så handler det ikke så mye om tidsbruken. Det må også ramme skole, relasjoner og aktiviteter. Altså helt andre indikatorer enn bare tidsbruken, påpeker Bakkeng.

For henne ble dette en demper på egen bekymring, og ny motivasjon til å endre tilnærming til sønnens spilling.

– Samtidig skal barn og unge åpenbart ha rammer rundt spillingen sin. Særlig yngre barn trenger grensesetting. De klarer ikke å regulere selv, og det kan sammenlignes med å være i en godteributikk og få fri tilgang. Da blir det vanskelig for hvem som helst å holde igjen. Men det langsiktige målet bør nok være at når barna blir større så skal de mestre selvregulering, mener Bakkeng.

Og siden kronikken ble skrevet i 2018, har Camillas sønn blitt voksen. I retrospektiv er han glad for morens engasjement, men også takknemlig for at foreldrene satte grenser for skjermtiden hans.

– Min sønn forteller også at noe av det verste er foreldre som ikke grensesetter i det hele tatt. Altså i hjem hvor det er fritt frem og ingen rammer rundt spillingen. Det kan være foreldre som ikke orker å engasjere seg og som ikke har nok kunnskap omkring spillingen heller, forteller Bakkeng.

Fra masing til gode spørsmål

Nøkkelen for Camilla var å justere på sine egne fordommer og negative holdninger til gaming. Derfra kunne hun endre strategi i møte med sønnens spilling.

– Jeg hadde nok en tradisjonell forståelse av gaming som usosialt, inaktivt og kun for underholdningens skyld. Men til tross for at jeg ønsket mindre spilling, så var det hos meg endringen måtte skje. Som foreldre kan vi ikke forvente at barna skal ta ansvar og initiativ når relasjonen ikke er optimal. Og min egen sønn merket nok at jeg etter hvert ble mer nysgjerrig og mindre dømmende overfor det han holdt på med, forteller Bakkeng.

Til tross for at jeg ønsket mindre spilling, så var det hos meg endringen måtte skje

Og da motivasjonen var på plass fra morens side, kunne sønnen forklare mer om spillene han likte, hvem han spilte med og når han og vennene hadde avtalt å spille sammen.

– Da var det også enklere å planlegge måltider og aktiviteter i hjemmet. Og det er jo ikke så lett å avslutte spillingen når man er midt oppi et game og får beskjed om å spise middag om to minutter. Det er ikke nødvendigvis så lett å møtes med venner om man bare har spilletid mellom klokken fire og fem på hverdager og vennene ikke er pålogget da. Sånn er det jo også for oss voksne når vi er midt oppi en film, en god bok eller en treningsøkt. Vi trives best med forvarsel i god tid før vi skal avslutte det vi er midt oppi, sier Bakkeng.

Har aldri droppet en fotballtrening

Bakkeng er klar på at foreldre bør engasjere seg i barnas spilling på samme måte som med andre fritidsinteresser. Flertallet ville neppe ha droppet treninger og turneringer med fotballen.

– Men i gamingen er det lettere å være fraværende. Det kan være mye annet som barna gjør, og som vi voksne ikke nødvendigvis synes er så interessant, men likevel klarer vi å engasjere oss, mener Bakkeng.

Jeg har aldri vært fotballinteressert, men jeg har ikke gått glipp av en kamp alle de årene han spilte fotball

Hun oppfordrer også foreldre til å dempe bekymringene de har rundt spillingen.

– Det er jo kanskje sånn at vi foreldre bekymrer oss litt i overkant mye av og til. Enten så spiller barna for mye, eller så snur bekymringen om når de ikke lenger er foran skjermen, men ute på fester. Så bekymringen flyttes bare over til en ny arena. Vi skal ha rammer og vise engasjement, men ikke overføre bekymringen vår på barna hele tiden. Og som regel går det jo bra, påpeker Bakkeng.

Og når det ikke gjør det?

Det er en liten andel som får problemer med spill, og så klart for de barna og foreldrene det gjelder så er det jo alvorlig, sier Bakkeng.

– Dersom barnet dropper andre ting og det går utover skole, fritidsaktiviteter og søvn, så bør åpenbart varsellampene på. Og da bør man søke hjelp. Samtidig tror jeg terskelen er høy for mange når det gjelder å oppsøke støtte. I behandlingsapparatet forsøker man som regel ikke å fjerne spillingen, men heller å justere og regulere ned. Og man ser på helheten og om det er andre faktorer i barnet eller ungdommens liv som gjør at de velger spilling. Kanskje er dette av ulike årsaker det eneste stedet hvor de opplever mestring, verdi og glede, presiserer Bakkeng.

Hun anbefaler også å følge med på om barna spiller for å regulere egne følelser.

– Spiller barna når de er sinte, lei seg eller frustrerte, så lærer de ikke å håndtere vanskelige følelser. Da er det kanskje bedre å ta en samtale sammen og jobbe gjennom det som er vanskelig, i stedet for å bruke spill som flukt, avslutter Bakkeng.

Les også

• Gutter som spiller dataspill: skyldige til det motsatte er bevist
• Dagens foreldre: Nært forhold til barna, men vansker med å regulere skjermbruk
• Når er spillinger problematisk?
• Hva er passelig spilletid i hverdagen?
• Råd til deg som har barn som spiller
• Slik setter du opp en datamaskin for barn
• Hvordan sette opp nettbrett og mobiler for barn
• Tilpass Nintendo Switch for barn
• Slik setter du opp Xbox for barn
• Aldersgrenser for apper og spill
• 5 av 10 foreldre bekymret for spillingen

Foto: Shutterstock/Gorodenkoff, og Akan (portrettbilde)

---

Tips og råd om nettvett hver uke, samt tilgang til webinarer om nettvett: Bli medlem av Barnevakten.

Lærere, her er undervisningsressurser om nettvett