Er det du eller barnet ditt som har et problem med gamingen?

Noen foreldre bekymrer seg for om barna er blitt dataspillavhengige. Hvor går egentlig grensen? Psykologspesialist John Eric Llera har høstet erfaringer i møte med familier der spillingen er blitt en utfordring.

Man kan ikke forvente at barn og unge skal regulere spillingen selv – det er ikke en ferdighet som de blir født med, men noe som må læres, sier John Eric Llera som jobber ved Haugaland A-senter og BUP i Haugesund.

Llera har selv vokst opp med dataspill og jobber i dag med familier der spillingen er blitt en utfordring. Barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker samt helsesykepleiere har nå fått som oppgave å tilby hjelp til slike familier.

– Man kan ikke bare se på spilletiden alene. Det er andre faktorer som avgjør om noen har fått et problematisk forhold til spillingen. Alle barn er forskjellige og noen tåler fint å spille tre timer daglig, men andre vil streve selv med 10-minutters spilling. Det dreier seg om å kunne håndtere overganger, forklarer Llera.

Foto: John Eric Llera. Psykologspesialist ved Haugaland A-senter (privat).

«Spillavhengighet» er blitt en egen diagnose. Ifølge Verdens helseorganisasjon kjennetegnes spillavhengighet ved at man:

  • Mister kontroll over gamingen
  • Prioriterer spill over andre aktiviteter og interesser
  • Eskalering i gamingen til tross for negative konsekvenser
  • Går utover personlige liv, familieliv, sosialt liv, utdanning/yrke og andre viktige områder, samt at utfordringene må ha pågått i minst 12 mnd.

–  Man strever med svekket kontroll og prioriterer spillingen fremfor andre ting i livet. For eksempel i stedet for å høre på foreldre eller venner i det fysiske liv. Og til tross for at det fører til negative konsekvenser, så fortsetter man å trappe opp spillingen. Ifølge diagnosekriteriene må det ha pågått i minst 12 måneder, men det må ikke ha gått så lenge før man kan anerkjenne at det er blitt en reell utfordring hos barnet, sier Llera.

Reell bekymring eller overdreven frykt?

Før foreldre begynner å stemple barna som «spillavhengige», mener psykologspesialisten at det er viktig å reflektere rundt egne holdninger og tanker om temaet først. I tilfeller der frykten er feilplassert.

– Selv om intensjonen er god, bør foreldre sette seg inn i hva spillingen er for noe før de begynner å regulere det. Er det normal bekymring hos forelderen eller overdreven skepsis? For mange barn og unge dreier det seg om vansker med å regulere noe som er gøy fremfor avhengighet. Og evnen til selvregulering er ikke noe barn på magisk vis utvikler på egenhånd, men ved hjelp av foreldrene, påpeker Llera.

I møte med familier som strever med spillingen er psykologspesialisten tydelig på at det er hos de voksne ansvaret ligger, ikke hos barna.

– Grensesetting er noe alle forelder må tåle å stå i. Barn kan ikke ta skylden for at skjermtiden har sklidd ut. Og jo tidligere man klarer å ta rollen og grensesettingen, jo bedre er det. Gevinsten i det lange løp er at barna en dag selv lærer å regulere egen skjermtid, mener Llera.

Hjernen trenger hvilepauser

I stedet for å bare se på den totale spilletiden, bør man med barna øve på å ta jevnlige pauser, forteller Llera. Det er fort gjort å glemme tiden når det blir lange økter med spilling.

– Alle som brenner for noe vet at når man har det gøy, så flyr tiden. Man slutter å telle timer. Slik er det også med dataspill. Derfor kan det være lurt at barna tar hyppige pauser som igjen bidrar til en fornyet opplevelse av at spillingen er gøy igjen. Det å kjenne etter glede over aktiviteten forsvinner når man spiller i lange økter om gangen, sier Llera.

Han påpeker at mye spilletid ikke nødvendigvis fører til at barna opplever økt glede for spillingen.

– I mange tilfeller setter man størst pris på det man har lite av. For eksempel om det bare er litt iskrem igjen i fryseren, eller om man har kjøpt en liten melkerull i stedet for en stor sjokoladeplate. Det samme kan sies om det å jevnlig ta pauser og så komme tilbake til noe slik at det blir gøy igjen. Dette er ikke noe en intuitivt forstår, men noe som må læres, forteller Llera.

Og hvor lenge bør så barn sitte med skjerm? Med håndholdte enheter anbefaler Llera ikke mer enn 30-40 minutter om gangen før de bør ta en 10-15-minutters pause. På skjermer som er plassert lengre unna barnet, kan barnet spille lengre om gangen. For eksempel 60-120 minutter om gangen, så 15 min pause.

– Jeg anbefaler heller ikke skjerm før skole for eksempel. Tenk selv hvordan overgangen blir for barna fra noe som er gøy til noe som blir kjedelig til sammenligning. Det er som å ta en berg- og dalbane rett før man skal gjøre noe annet. I tillegg er søvn viktig. Uten nok søvn svekkes reguleringskompetansen, påpeker Llera.

En god huskeregel på hvor mye søvn barnet skal ha, er at ved 8-årsalder bør barna legge seg klokken 8, så et kvarter senere for hvert år som de blir eldre, forteller Llera. Han mener at skjermer bør av helst to timer og minimum 60 minutter før leggetid. Dette for at hjernen skal få tid til å omstille seg til søvn. Blått lys fra skjermer hindrer at melatonin skilles ut, og kroppen trenger melatonin for at søvnen skal bli god nok. Vanlig TV-titting derimot er ikke like problematisk som annen skjermtitting, presiserer Llera.

Mange timer med spilling behøver ikke å være farlig

Så lenge barna har en omgangskrets utenfor den virtuelle verden, er med på familieaktiviteter, går på skolen, gjør leksene sine sånn noenlunde og sover nok, er det lite grunn til bekymring selv om det blir en del spilling ellers i hverdagen, mener Llera.

– Men så prøver kanskje foreldrene å få med barna på andre aktiviteter og får nei som svar. Det at barna ikke har lyst behøver ikke å bety at de er spillavhengige, men kanskje synes de at spillingen er mer gøy enn å være med foreldrene sine, påpeker Llera.

Psykologspesialisten trekker blant annet frem at det er mye positivt med spillingen og at barn og unge opplever vennskap, mestring og mye annet kjekt når de møtes i online-spill.

– Det er når barna ikke lenger møter jevnaldrende, at karakterene på skolen går nedover og/eller at barna vegrer seg for å gå på skolen. Da kan man snakke om at det er grunn til bekymring. Om barna spiller fem minutter eller fem timer om dagen har egentlig ikke så mye å si, forteller Llera.

Løsningen videre

Llera er samtidig tydelig på at grensesetting er foreldrenes ansvar og når spilletiden er nådd, må man unngå å forhandle, men stå i det som er blitt avtalt.

– Man kan ikke tro at barna vil lære å regulere tiden selv, dette må foreldrene hjelpe de med. I tillegg så skal man ikke forhandle om det som man er blitt enige om. Barna må tilpasse seg deretter og lære å planlegge spilletiden. Kanskje sier de bare litt til, så tenker vi voksne at det er fem minutter, men for barna ser de kanskje for seg en hel omgang som kan vare en stund, sier Llera.

Han forteller også at man kan belønne med utvidet spilletid i bytte mot at barna heller tar hyppige pauser fra spillingen sin. Den totale spillrammen blir kanskje ikke så mye mer omfattende. I tillegg kan man lage en kontrakt som gjør det lettere for foreldre og barn å tenke over hva som må til for å skape gode rutiner rundt spillingen.

– Sitter man helt fast som foreldre kan man få hjelp gjennom BUP i kommunen. Alle helsesykepleiere på skolene skal også ha kunnskap om hvor foreldre kan få veiledning og hjelp, forteller Llera.

Tips til deg som skal lage rammer for spillingen. Her finner du «Husfredavtalen» – hvor du og barna kan avtale spillingen. Det er ikke sikkert at alle foreldre ønsker å benytte seg av slike skriftlige avtaler – da kan man bruke den som utgangspunkt for samtale i stedet.

Foto: hovedbilde – Shutterstock / Veja

Les også

Tips og råd om nettvett hver uke, samt tilgang til webinarer om nettvett: Bli medlem av Barnevakten.

Lærere, her er undervisningsressurser om nettvett