Startside: Digitale skoleløsninger og hva foreldre bør vite

Elever på barneskoler og ungdomsskoler logger seg inn i digitale undervisningssystemer. Disse skoleløsningene inneholder mange positive sider, men det er også funksjoner eller datainnsamling som foreldre kan være skeptiske til. Nedenfor har vi samlet en del artikler om dette.

14.05.2023|Av Sjur Jansen|Startartikler, Skole

De digitale undervisningssystemene for barneskoler og ungdomsskoler har både positive og negative sider.

Positivt ved skoleløsninger:

Elevene får tilgang til apper hvor de lærer å skrive, regne, presentere og så videre.
Elevene kan levere oppgaver digitalt til læreren.
Elevene kan chatte med hverandre om oppgaver.
Elevene får digital trening.

Negativt ved skoleløsninger:

Personvernet er ikke alltid på topp.
Løsningene innebærer noe risiko, som chat med fremmede, se skadelig innhold, deling av familiebilder.
Elevene påvirkes av skoleløsningens merkevare over mange år.
Foreldrene har små muligheter til å påvirke skoleløsningene og vet ikke hva slags data som blir liggende igjen.
Foreldre opplever det som vanskelig å hjelpe egne barn med lekser.
Det er uavklart hvordan skolene skal benytte kunstig intelligens og hva slags påvirkning den gir.

Mer om de digitale skoleløsningene:

Hver skole har mange datasystemer, noen er for elevene, andre er for administrasjonen. Noen av systemene er flettet i hverandre.

De grunnleggende dataløsningene som elevene benytter oftest, er gjerne levert av Apple, Google eller Microsoft, i disse kan elevene skrive, regne, chatte, lagre filer og så videre.

I tillegg har staten et datasystem for både skoler, utdanning og forskning, det heter Feide og tilbyr for grunnskolen over 200 undervisningsapper fra private aktører.

Feide tilbyr også tilgang til andre plattformer, slik som Utdanningsdirektoratets plattform Digilær som videre gir tilgang til andre undervisningsaktører, som for eksempel Zoom eller Adobe Connect.

Til sammen tilbys elevene et svært nettverk av tilbud fra ulike aktører og det er nær umulig for foreldre å ha full oversikt over hva som foregår digitalt i norsk skole, hvordan elevene påvirkes og hvilke spor de legger igjen.

Foreldre kan logge seg inn i noen av systemene, for eksempel for å sjekke om sitt barn har fått anmerkninger. De kan også sitte ved siden av sine barn hjemme når leksene utføres og på den måten få noe innsikt. Samtidig kan de da observere hva andre barn svarer i chat eller i samarbeidsoppgaver, det kan sammenlignes med at foreldre er på besøk i klasserommet og sitter ved en elevgruppe som gjør oppgaver.

Datatilsynets veileder for skoleløsninger sier at det er kun kjernetjenestene som kan benyttes av elevene. Skal tilleggstjenestene i skoleløsningene benyttes, må skolene få samtykke fra foreldrene (dersom disse tjenestene samler inn personopplysninger). Litt mulighet for påvirkning har altså foreldrene. Men det ser ikke ut til at myndighetene har definert hva som skal anses som kjernetjenester og hva som er tilleggstjenester. Man kan inntil videre ta utgangspunkt i leverandørenes egne definisjoner – selv om det i teorien kan bety at den ene leverandørens kjernetjeneste tilbys som tilleggstjeneste fra den andre leverandøren.

I tillegg til de store skoleløsningene laster lærere ned også enkeltstående apper fra Apple-butikken og Google-butikken, for eksempel appen Fotspor eller appen Minecraft Education Edition.

Det digitale landskapet i skolen er altså svært omfattende og komplisert og består av mange store systemer som har mange apper eller som gir tilgang til underleverandører som igjen gir tilgang til underleverandører, i tillegg kan lærere benytte apper som hentes inn utenom de etablerte skoleløsningene.

Personvernkommisjonen gir en oversikt over dataløsninger som samler inn personopplysninger i skolen:

Personvernkommisjonen nevner også eksempler på leverandører.

De største leverandørene av skoleadministrative systemer i Norge:

Visma
Vigilo
TietoEvry Education
IST

Slike systemer samler inn et bredt spekter av personopplysninger knyttet til elevens skolegang, inkludert sensitive personopplysninger, skriver kommisjonen.

Typiske kommunikasjonsløsninger mellom skole og foreldre er:

Visma
Vigilo
IST
TietoEvry Education
Zoom
Microsoft Teams
Google Workspace
itsLearning
Canvas
Fronter
Showbie

Ifølge KS anvendes også sosiale medier som Facebook.

Kunstig intelligens

I tillegg er kunstig intelligens på vei inn i skolene. Den kunstige intelligensen bygger gjerne på svært mange nettsider og digitale bøker. Men egenopplæringen stanser ikke der, den fortsetter gjerne sin læring ved å samle inn opplysninger fra brukerne.

Barnevakten mener at staten må opprette et offentlig tilsyn som kan regulere på hva slags kunstig intelligens som barn blir utsatt for.

Kunstig intelligens kan samle inn personopplysninger om elevene, være utstyrt med ulike former for etikk, være laget i USA eller Kina, brukes til å lage profiler av elevene eller gi hallusinerte fakta som altså slett ikke er fakta.

I regjeringens digitale strategi for skolen nevnes ChatGPT, men ChatGPT har i vilkårene aldersgrense 13 år i tillegg at det kreves samtykke fra foreldrene når barnet er under 18 år. I praksis er altså aldersgrensen 18 år.

Så langt Barnevakten forstår, kan derfor ikke skolene be elevene bruke ChatGPT uten å spørre foreldrene først.

Det finnes en måte der skolen kan omgå aldersgrensen, skolen kan leie API-tjeneste fra OpenAI (som eier ChatGPT). Slik blir det skolen som oppretter brukerkonto i den kunstige intelligensen. Dermed gjelder det andre vilkår. Så kan elevene snakke med den kunstige intelligensen via et chat-felt på skolens nettside og ikke direkte i chat-feltet som ChatGPT viser på sine sider.

Foreldre kan i tilfelle spørre skolen hvorfor ChatGPT har aldersgrense 18 år og om skolen kan garantere at deres API-løsning er trygg for barn. En API-løsning viser samme svar som om du snakker direkte med ChatGPT direkte. Det skolen kan gjøre med API-løsningen, er å legge inn ledetekster slik at språket blir enklere for barn. Men tjenesten blir ikke nødvendigvis tryggere.

ChatGPT samler inn personopplysninger. Dersom skolen tilbyr samtaler med kunstig intelligens via skolens nettsider og leie av API, vil OpenAI ikke samle inn personopplysninger. Det er fint, men fremdeles gjenstår spørsmålet om hvor trygg en slik tjeneste er.

Man kan hevde at kunstig intelligens er tryggere en gammeldags søk eller surfing på nettet. For kunstig intelligens pleier å ta med advarsler dersom noe er farlig. Søker man etter farlige challenges på nettet, kan man finne mye som er farlig. Man kan finne samme type challenges via kunstig intelligens, men da pleier den kunstige intelligensen å advare om at det er farlig.

Men samtidig kan den kunstige intelligensen benyttes til å forfatte tekster som den selv ikke forstår er farlige. Her legger det en risiko som virker større enn ved gammeldagse søk.

Kunstig intelligens kan også benyttes av lærere, de kan sende inn elevenes oppgaver til kunstig intelligens for å få hjelp til retting eller annet. Men da kan altså elevenes tekster bli brukt til videre opplæring av den kunstige intelligensen. Foreldre kan spørre skolen hvilken politikk den har ved alle sider ved kunstig intelligens og hvordan dette kan påvirke elevene på ulike måter, for eksempel innen personvern.

Her er noe av hva Barnevakten har skrevet om dataløsninger de siste årene:

Skolefilter

Skolene er pliktige til å hindre at elevene ser skadelige innslag på skjermene. Barnevakten fremsnakket skjermfilter i flere år før det til slutt kom et stortingsvedtak og senere retningslinjer fra Utdanningsdirektoratet. Et filter kan ha en hviteliste og en svarteliste og kan også gjøre en automatisk vurdering av nettsider som ikke ligger inne i listene.

Skolefilter er ikke påbudt, men det det er vanskelig å oppfylle retningslinjene uten filter.

Barnevaktens synspunkt er at man bør ha filter for de yngste elevene og så kan filteret mykes opp etter hvert som elevene blir eldre. Målet er at filteret skal sitte i hodene på elevene, men det kan man ikke forvente av de yngste elevene. Det kan sammenlignes med at de yngste elevene ikke har full trafikkforståelse og ikke bør sendes i farlige gatekryss alene.

Veilederen fra Utdanningsdirektoratet handler også om forebygge samt ha rutiner for hva skolen skal gjøre hvis elever ser skadelig innhold.

Her er Barnevaktens startside for skolefilter.

Skoleløsninger kan lekke persondata

Risiko i skoleløsninger

Sporing, overvåking

Hvilken innflytelse har foreldre?

I dag har foreldrene liten makt til å påvirke skoleløsningene. Det er kun tilleggstjenestene i skoleløsningen som utløser krav om samtykke. Noen yttervegger er det likevel, i Datatilsynets veileder står det at skolene må få samtykke fra foreldrene hvis det skal innføres biometri. Det betyr ganske sikkert at foreldrene kan si nei ansiktsgjenkjenning og fingeravtrykk, for eksempel. Også profilering av elever krever samtykke, ifølge veilederen.

Påvirker elevene med merkevarer

Elevene påvirkes daglig gjennom ti års skoleløp til å bli venn med én bestemt digital merkevare som de møter også privat eller senere som voksne, for eksempel Apple, Microsoft eller Google. Det kan være en fordel å bli svært godt kjent med hvordan appene til en bestemt merkevare virker, for det kan man man få bruk for senere i arbeidslivet. Men samtidig er det fare for at elevene blir mindre skeptiske til sporing og overvåking fra store selskaper. De blir heller ikke opplært til at det finnes mange flere dataleverandører enn de tre store, og at noen dataleverandører til og med er ideelle som satser på åpenhet og minimal overvåking.

Reklame i skolen – ikke til å unngå

Barnevaktens fire forslag om digitale skoleløsninger

Barnevakten etterlyser overordnede regler og definisjoner for skoleløsninger. Her er Barnevaktens forslag i kortform:

Lag nasjonale overordnede regler for digitale skoleløsninger og apper som brukes i skolen.
Alle rettigheter, plikter, regler, definisjoner og retningslinjer må samles på ett sted, i et forståelig språk for foreldre, lærere og skoleeiere – digitalt og åpent for alle.
Det må bli åpenhetsplikt om dataavtalene som den enkelte skole eller kommune inngår og som elevene blir en del av. Informasjonen om dataavtaler, filterbruk og lignende forhold må være digitalt lett tilgjengelig for foreldre.
En offentlig etat må få ansvar for å sjekke om skolene følger reglene, på samme måte som vi har Mattilsynet som sjekker restauranter.